Bolledøden i Odda

Jeg har vært på turné med Plastic Fantastic i ville, vakre Odda.

Det var jo på en måte Plastic sin skyld at jeg røk akillesen, eller i alle fall var skjedde det på en øvelse med dem. Og at jeg har vært i Odda og spilt teater mot alle Odds.....kjennes som en stor seier!!!

Husker godt da jeg lå på legevakta og fortalte legen at jeg skulle spille teater i oktober og måtte være frisk til da, og legen så på meg med usikkert blikk, og sa at det kunne han ikke love.

Husker også da jeg tenkte at jeg måtte trekke meg fra hele teaterprosjektet, vi driver tross alt med fysisk teater og fri bevegelse, og jeg var jo full av begrensinger.

Men de  nydelig folka i teatergruppa sa at de ville ha meg med selvom jeg satt i rullestol. Og de mente det! Tenk på det!
Det var nok det avgjørende punktet.

Ubetinget tillit!!

I hele sommer har jeg drevet med fysisk teater på krykker, med foten i gips, med en stor svart klump fot, og endelig, da vi skulle spille på Sentralbadet på Odda kunne jeg ta på meg høyhelte sko, gå normalt, og føle meg som en ekte tobeint skuespiller!!

Vi var så heldige å få med oss Frode Grytten til å lese innledning og avslutning til forestillingene våre. Han er Oddas store sønn, og vi spiller tre forestillinger basert på tre av hans noveller.

Det er så deilig å være å turné! Jeg har vært på turné i mine yngre dager. Da jeg var 19 turnerte jeg i et helt år rundt i verden med Up with people.

Når man har taterblod i årene kjennes det helt naturlig å være en reisende.

                                                                        ***

Odda er et lite samfunn med mye sjarme og rå natur og oddingen er veldig gjestfrie og humorisktiske.

Da vi kom sent tirsdag kveld, fikk vi beskjed om jentene skulle bo i et hvitt sommerhus, og guttene skulle bo i Døden.

Vi så på hverandre, og ingen turde å spørre hva det betydde.

I det neste dagene utbrøt alle oddinger vi møtte: "Å bor dokker i døden, der har eg vore på nachspiel...." også lo de godt.

Tilslutt tok Åge mot til seg og spurte hvorfor huset ble kalt Døden. Det viste seg at det hadde bodd en mann i det huset som var så tynn og bleik at han hadde fått tilnavnet Døden.  Derfor hadde det høye, grønne huset hans også fått det samme navnet.

Døden fikk en sønn på et tidspunkt, slik som folk gjerne gjør. Og sønnen til Døden hadde ikke vært lang og tynn, men derimot liten og tjukk.  Derfor ble han kalt Bolledøden...

Ville, vakre Odda,  jeg glemmer deg aldri.


xxx RosaMarrr

Jeg - en tobeint!

Det mørkner, vi drar ullteppene tett rundt oss, og tenner stearinlys som skinner som små soler , og minner oss om at det engang skal bli sommer igjen.

Jeg flyter tobeint rundt i verden.

Jeg har spilt to forestillinger med Plastic fantastic, på HØYE HELER!
Halleluja!

Og det har vært et eventyr. Teater er magi. Et rom i rommet, en verden i verden, hvor vi kan snakke om  

ting på nye måter.

Vi jobber mye med improvisasjon. Målet er å være helt tilstede i øyeblikket, og følge de impulsene som kroppen gir. Det er utfordrende når det er publikum tilstede, men også et kick.

Det er en slags kreativ mindfullness, og jeg lærer masse!

Samtidig oppdager jeg at jeg husker ting jeg jobbet med for femten år siden. Ingenting blir borte.

Alt du noengang har lært deg, ligger tilgjengelig som ressurser, og bare venter på å bli brukt!

Jeg nyter å gå nå, fordi jeg har akkurat kommet til det punktet hvor jeg kan oppleve en flyt i gangen min. Og da føles det nesten som om jeg flyr!!! Det er et kjempekick!!

Det eneste som mangler nå, er sykepenger fra NAV, grrrrrrrrrrrrrr, og at jeg klarer å stå på tå på venstrefoten.

Jeg tror aldri jeg har stått på tå på bare venstrefoten før, men nå, når det er vanskelig, er jeg kjempelei meg for at jeg ikke får det til!

Tenk om jeg plutselig fikk lyst til å danse tåspissdans?

Men det er HÅP!
Jeg må bare trene, trene, trene.

I vinduskarmen min med de ventende orkideene er det også HÅP. Det har kommet en baby!

Livet er vakkert!

RosaMarrr

En ingen

I dag har jeg vært på møte på NAV.

Før jeg gikk inn, tenkte jeg positive tanker, og sa til meg selv, at jeg er et menneske, ikke en case.
I det jeg gikk inn døra ble navnet mitt ropt opp, og en mann geleidet meg til heisen.

Vi prøvde oss på smaltalk.

Navmann: Ja, nå har høsten kommet
Jeg: Ja....ehm, skikkelig asså.
      ( jeg prøvde å si noe mer vettugt om høsten, men klarte ikke...)



Når vi kom til kontoret hans, begynte samtalen å handle om det den skulle : Skjemaer!

Nav: Jeg ser at du har vært sykemeldt i juni, friskmeldt i juli og sykemeldt i august igjen.

Jeg: Nei, jeg har ikke vært friskmeldt, fordi jeg ikke har vært frisk, jeg bare unngikk å be om sykemelding i juli, fordi jeg ikke hadde noen jobb å sykemelde meg fra.

Nav: Og når du ikke er sykemeldt,  er du definert som frisk....

Jeg: Eh....I juli gikk jeg med en stor svart ortose og krykker, og var ikke frisk!!

Nav: Stillhet og oppgitt sukking.

Nav: For oss var du friskmeldt...

Jeg. Men jeg har røket akillesen, og den blir ikke bra i juli for å bli dårlig i august igjen. ( Kjenner at jeg er litt på gråten. )

Mannens ansikt var hardt som stein.

Heldigvis hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle få en sykemelding for juli ettersendt, så det ordnet seg jo, men for en holdning til syke folk.


Resten av møtet prøvde jeg å følge med på alt han sa om skjema, paragrafer og loven.

Jeg hadde gått over i robot modus, og sa bare ja og ha, fordi det er vanskelig å kommunisere med folk som ikke hører på det jeg sier, men bare forholder seg til LOVEN.

Jeg er meg.

Jeg er et menneske selvom jeg trenger sykepenger.

Jeg er et menneske selvom jeg har satt feil kryss på et skjema.

Jeg er et menneske som fortjener å bli trodd på det jeg sier, fordi jeg snakker sant.

På vei ut av NAV følte jeg meg som ingen.
Liten, ubetydelig, uverdig.

Det har tatt hele dagen å komme i vater.

Jeg har det egentlig fint i livet mitt. Jeg liker denne høsten!

Når man blir behandlet som en ingen, er det lett å føle seg som en ingen.

Be nice!!!!

RosaMarrr

NAV

Jeg er i kontakt med NAV

Det har jo stått mye om NAV i avisene i det siste.
Jeg har en veldig god og veldig dårlig erfaring med NAV, og hadde bestemt meg for å være positiv i denne runden.

Jeg klarte det ikke så lenge.

Her er tegninga:

I midten av juni var jeg her, med rosa gips og ute av dansen...

Jeg jobbet på det tidspunket 60 % som selvstendig, og 20 % i fast jobb.
Fordi den faste jobben var et nesten avsluttet vikariat, fikk jeg bare sykepenger derfra i to uker.

Det første jeg gjorde var å ringe NAV og spurte hva jeg skulle gjøre

Damen sa ta jeg bare skulle sende inn sykemelding og at jeg ikke trengte å sende inntektsdokumentasjon, det fant de selv.

Også ventet jeg, hele sommeren.

Da jeg ikke hadde hørt noe i begynnelsen av august sendte jeg et brev, sammen med en ny sykemelding.

Jeg ventet hele august, og hørte ingenting.

I begynnelsen av september ringte jeg selv til NAV og spurte hva som skjedde.

- Du har krysset av feil på et punkt i sykemeldingen fra august, sa damen. Derfor har vi sendt den i retur.

- Tar det over en måned, spurte jeg?  Jeg sendte også en sykemelding for tre måneder siden

- Men du la ikke ved inntektsdokumentasjon.

- Men damen sa at jeg ikke skulle.

- Jo, det skal du

- Men hvorfor ga dere ikke beskjed??????
 Jeg har ventet i nesten tre måneder, og jeg har så og si ingen inntekt.

- Stillhet.

Jeg fikk så lyst til å hyle til damen i telefonen, men visste at det ikke er hun som har gjort feilen, derfor ble ikke det riktig.

Det er byråkratiets hemsko. Det finnes ingen som er ansvarlig, bare en stor uidentifiserbar tåke.
Og det er så vanskelig å krangle med tåke!!!

Nå har jeg blitt lovet et møte med Nav, sånn at jeg kan krysse av i de riktige rubrikkene, og kanskje være heldig å få sykepenger innen fire måneder etter at jeg ble skadet.

Jeg håper.

Jeg har en vinduskarm hjemme jeg har døpt HÅP.

Der bor alle de avblomstrede orkideene mine.

Jeg vet at innimellom de tørre stilkene og de slappe bladene, finnes de mest fantastiske rosa og hvite skjønnheter.

De kommer til å blomstre.

Sånn er det bare!

Det gjør meg glad.

Håp er en fin ting:)

RosaMarrrr

Frihet

Høsten smyger seg innpå meg, og later som den er sommer.

Jeg synes det er fint!
Skulle ønske vinteren også kunne late som den var sommer, eller i hvertfall høst...

Jeg på min side, later ikke som så mye, men er stadig mer tobeint, og på vei tilbake til normaliteten.

Normalitet er jo en merkelig ting. Både trygt og kjedelig, litt som pannekaker....
Men når du en periode har vært ute i pøsregn i el-rullestol, kjennes det deilig med litt normalitet.

Dette var meg i slutten av juni....

Det handler mye om teater for tiden.
På flere fronter. Det har liksom bare skjedd.

Jeg har ønska meg det i mange år, og nå i høst daler alle bitene på plass.
Jeg må ofte klype meg i armen, og spørre om det virkelig er sant.

Lykke kan være en uvirkelig tilstand.

På Plastic Fantasic teateret handler det mye om bevegelse, og det er jo det som har vært min store redsel, at jeg ikke skal kunne utfolde meg....

Men nå kan jeg stå på ett bein, gå ( med litt halting) krabbe, rulle, lage mystiske armbevegelser ( man kommer ganske langt med det...), stå på tærne, vifte med beina og vrikke på hoftene.

Mye av dette har jeg lært, eller re-lært, på en uke!!

Vi skal spille på Litteratursymposiet i Odda i oktober. Det høres jo helt royalt ut, og jeg kjenner at det kribler i hele meg!

*****

Jeg var i samtale hos en klok dame her om dagen som tror på de store sammenhengene, akkurat som meg, og hun ba meg fortelle om hvordan jeg skadet meg.

Jeg sa at det hadde vært en vidunderlig dag, med full flyt, og at jeg hadde vært veldig lykkelig.
Så ba teaterinstruktøren oss om å slippe oss HELT FRI, og akkuart da, midt i alt dette gode og denne fantastiske friheten, sa det pang!!!

- Det var nesten som jeg følte at jeg ikke hadde lov til å føle meg helt fri...sa jeg ettertenksomt. At jeg ble stoppet.

- Hvem var det som stoppet deg da?

- Eh, jeg .

- Hvorfor det?

- Kanskje fordi det er farlig å være helt fri...

- Hvorfor det?

- Fordi hvis jeg helt fri og lykkelig, svikter jeg alle de som synes livet er vanskelig...

- Hm......sa den kloke damen

- Hm...sa jeg.

Også lo vi.

RosaMarrr

Pust fra fortiden

I dag ble kom fortiden tilbake til oss med et brak.

Vi satt og surra på nettet, da min kjære googlet det gamle bandet vårt Marekat.

Og så viste det seg at vi har en side på Rockipedia!!

Milde Moses!

Vi har aldri gitt ut noe, og hadde ingen anelse om at noen hadde lagt ut musikken vår der.
Dette er et prosjekt vi jobbet med for åtte år siden og det føles nesten som i et annet liv...

Noen har til og med tatt seg bry med å skrive Marekat med tusj på coveret!

Jeg ser jo litt trist ut, men det var vel fordi vi ønsket å være mystiske...

Da vi hørte musikken ble vi ganske imponert over oss selv....:)

Vi har brukt mange år på å fortelle oss selv at vi ikke var bra nok, og ikke visste hva vi drev med osv..

Nå er det fint å være stolt av seg selv!

Vi har lagt ned utrolig mye arbeid i denne musikken
Du kan høre noe av det her:

http://www.rockipedia.no/utgivelser/valentine-13967/


God lytting!

Hva har du i skuffen , som da har glemt å være stolt av?

Rosamarrr

Avskjed

I dag har vært en av de dagene. Milepeldagene, som man går å gleder seg til i lang tid.
Den sorteklumpfoten skulle av!

Jeg skulle bli tobeint, og var klar for å sende opp fyrverkeri!

På legevakta måtte jeg ta farvel med Darth Vader foten.
Vi har delt alt i syv uker, så det var et øyeblikk av vemod.

Men da navnet mitt ble ropt opp, kjente jeg at jeg var klar for å sprette Champagnen.

Møtet med legen ble en skikkelig nedtur....

Hun virket bekymret og usikker, og sa at jeg måtte være VELDIG forsiktig nå og i seks måneder fremover, og resten av livet!

- Hva? sa jeg.
- Du vil alltid ha en svakhet, sa hun
- Mener du at jeg ikke kan danse, spurte jeg
- Du må være veldig forsiktig, sa hun og så lenge på meg.

Jeg kjente gråten i halsen, motløsheten, all gleden rant ut av meg.

Det er ikke noe gøy å bli tobeint når jeg må være forsiktig resten av livet.

Jeg vet at eksperten har sagt noe annet, at folk på håndballandslaget har røket akillesen, og spiller fortsatt. Men legens ord veide hundre kilo!

Jeg slepte meg ut til trikken.

Å skulle tråkke på begge beina uten beskyttelse var i seg selv en øvelse i sårbarhet.
Jeg var usikker på om jeg var for uforsiktig når jeg bare gikk.

Hvor går grensen mellom uforsiktig og forsiktig?

Når jeg gikk av trikken i Birkelunden, full av mismot, så jeg plutselig skjæreungen Leif komme hoppende!!

Jeg ble rørt til tårer, og tok det som et godt tegn!
Jeg har akkurat lest at i Kina ser de på skjærer som en lykkefugl!

Resten av dagen har vært en berg-og-dal bane av mismot og optimisme.

Hele tiden har en historie pappa fortalte meg, gått som et refreng inne i hodet mitt:
Pappa hadde ett bein, og gikk med beinprotese etter en togulykke i studietiden.

En dag han gikk fordi en lekeplass, kom to jenter i femårsaldren løpende bort til han:

- Hvorfor går du så rart?
- Fordi jeg har mista beinet?
- Hvorfor har du mista beinet?
- Fordi jeg var i en ulykke.
- Hvorfor var du i en ulykke.....og sånn fortsatte samtalen, helt til de ikke hadde mer å spørre om.

Etter en lang tenkepause sa den ene jenta:

- Men du har armer, og du kan prate...

Sånn føler jeg meg i dag:

Jeg har armer, og jeg kan prate....

Rosamarrr

God jord og riktig næring

I dag er har det vært første skoledag for hele Norges land tror jeg.

Hurra!

Grunerløkka var full av barn og foreldre som feiret denne store dagen med is og ballonger.

Jeg kjenner at jeg er litt sjalu!

Jeg skulle ønske jeg kunne begynne på skolen igjen!
Jeg er en av de som elsket å gå på skolen, nesten hele tiden.

Jeg likte kjempegodt å lære, å være i et felleskap, få utfordringer, få oppgaver.
Jeg tror rett og slett at jeg fungerer best som elev!

Det er jo mange som sier at livet er en skole, og det er jo sant, men det er ikke alltid så lett å vurdere sin egen innsats.

Hvordan kan jeg vite om jeg er i riktig klasse, har valgt den studieretningen som er best for meg, og om jeg jobber hardt nok, eller kanskje slurver litt...

Skulle gjerne hatt en Humlesnurr, som kunne klappa meg på skulderen innimellom og sagt:

 - Det er bra, jenta mi, fortsett sånn, så vil det gå fint.

En personlig mentor....

Det er kanskje sånn arbeidsplasser skal fungere?
Med ledere som motiverer deg til å strekke deg lengre, og utnytte ditt potensiale?

Jeg har ikke jobbet på så veldig mange arbeidsplasser i løpet av yrkeskarrieren, fordi jeg har drevet for meg selv, men jeg har vært innom både helsevesenet, skolevesenet, kirken og i kultur institusjoner.

Jeg har møtt masse dyktige folk, som virkelig har brydd seg om jobben sin, men dessverre mye lederskap som ikke har fungert særlig bra! Av og til skuffende dårlig!

Jeg blir veldig skuffa når voksne ikke oppfører seg sånn som de lærer barn at de skal oppføre seg.

- Ikke hold noen utenfor

- Respekter andre meninger

- Ikke baksnakk andre

- Ikke mobb

......

Tenk om framsnakking og dyrking av hverandres gode sider og potensiale kunne være det vi drev med når vi var sammen!

Tenk om vi kunne begynne å løfte hverandre, høyere enn vi klarer selv, slik at vi kunne bli et menneskefjell av gode vibber!

Jeg tror det går an, fordi jeg vet at folk er skikkelig bra!

Jeg tror bare vi trenger god jord og riktig næring!

RosaMarrr

Kaptein på egen skute

I dag vil jeg skrive om kreativitet, fordi det er det som opptar meg for tiden

Kreativitet er livet, - det kan handle om å skape det livet du ønsker deg, bake en kake,  male vinduskarmene, eller skrive en teaterforestillinger.

Skaperkraft er handlekraft, og jeg mener ikke at alle skal bli kunstnere.
Men jeg har ennå tilgode å møte noen som IKKE bærer på en hemmelig drøm om å skape NOE!

Alt som er skapt har starte med en ide. En tanke.... - Hva om jeg kunne.....?

Selv de største kunstverk i verden har først vært en abstrakt ide:
Colosseum i Roma, Shakespears Romeo og Julie, Eiffeltårnet.

Det som er viktig er å forstå at DU har alt det du trenger NÅ, for å starte å skape det du ønsker!

- Ja, særlig, er en naturlig respons...
- Hvis du bare visste hvor umulig det er for meg å skape noe akkurat nå, ville du ikke skrevet dette!
- Jeg har nok med livet akkurat nå...

 Og jeg skjønner jo alt det er, for livet tar jo ofte forferdelig mye tid.
Men ofte skal det ganske små forandringer til, for å oppleve at du kan være Kaptein på egen skute.

Her er  en oppgave til deg i dag, samme hvor dårlig dagen din er, og hvor umulig det virker:)
Prøv! Det kan til og med vise seg å være GØY!

Ta frem et ark og en pen og skriv nummer fra 1-20.
Skriv deretter opp 20 kreative handlinge du kunne ha gjort:

For eksempel:

1. Spise frokost i senga hele dagen

2. Bytte gardiner i stua

3. Lage et fotomontasje fra ferien

4. Prøve en ny og sunn dessertoppskrift

5. Bestille billetter til en teaterforestilling som ser spennende ut

6. Male sykklen min i en ny farge

7. Gi bort klær som jeg ikke føler meg vel i

8. Lage en mappe på datamaskinen for gode ideer

9. Kjøpe morsomme sokker

10. Sende familien ut så jeg kan danse til høy musikk i stua

11. Lage et rosa fotbad

12. Finne et bilde av drømmehuset og henge det på kjøleskapet

13. Lage en kaffedate med en person jeg synes er spennende

14. Invitere venner på kveldsmat

15. Danse i regnet

16. Kjøpe en ny parfyme

17. Drømme meg bort i en bokhandel

18. Sende opp lyslanterner i høstkvelden

19. Gå på kino alene midt på dagen

20. Samle fine skjell på stranda

Lykke til!!

RosaMarrr

Fatt mot!

Dette var så fint og midt i blinken for hva jeg trengte i dag, at jeg måtte bare dele det!

25 leveregler for din lykke

av Hegnars kvinner:)

1. Slutt å bekymre deg! Hvis det er meningen at noe skal skje, så skjer det.

2. Tillat deg selv å være nybegynner. Ingen er en ekspert i en oppstartsfase.

3. Ikke la din lykke være avhengig av faktorer utenfor deg selv.

4. Gjør mer av det som får deg til å føle deg levende.

5. Lytt til kroppen, den kan lede deg til ubegrenset god helse.

6. Omgi deg med folk som ser hva det er som gjør akkurat DEG fantastisk.

7. Slå deg til ro med fortiden.

8. Se alle tilbakefall som en mulighet til å vokse

8. Følg din egen vei. Å sammenligne deg med andre vil skade helsen din og stjele gleden din.

10. Ikke gi opp. ALDRI!

11. Du har alltid et valg.

12. Slutt å jage det som ikke fungerer, eller responderer.

13. Tro på mirakler med hele hjertet.

14. Ikke utsett å føle glede. Smil NÅ!

15. Stol på universet - det finnes en større plan enn din egen.

16. Våkne opp hver morgen med et takknemlig hjerte.

17. Husk at ting kan ta tid.

18. Stol på magefølelsen.

19. Ikke prøv å forandre folk, vær glad i dem for dem de er.

20. Ikke motstå forandring.

21. Tilgi deg selv.

22. Ditt liv er et kreativt eventyr.

23. Slipp forventningene dine og bare nyt veien mens du går. Det finnes ikke noe mål.

24. Gjør det som er "deg".

25. Du er ikke ødelagt eller skadet. Du er perfekt akkurat slik som du er.

Print og heng på kjøleskapet, det skal jeg!

Ønsker deg en dag som er din!

RosaMarrr

Forandring...

Jeg ser at alt dreier

Rundt seg selv, og i en annen retning.

- Det kan være høsten..

... at jeg er tobeint om noen dager....

eller at langsomheten har gjort noe fundamentalt med meg?

Jeg klarer ikke gå tilbake til en vanlig hverdag....Jeg har kommet til et skifte.

Jeg MÅ gjøre det jeg har hatt planer om lenge, men ikke har gjort!
Dykke inn og se hva som bor inne i meg...

Selvom jeg burde finne meg en jobb og være fornuftig. Det føles som om det er nå eller aldri!

Nå ser dagene mine sånn ut:

Jeg later som jeg har et Atelié, hjemme i stua, som jeg kommer på kl. 10 hver dag.
Og der må jeg være å gjøre ett eller annet kreativt fra kl. 10-13. Hver dag.

                 ( Ps: Dette er ikke stua mi.... )

Saken er den at selvom jeg har lyst til å skape noe, må jeg likevel ha noen rammer og regler, ellers vil jeg veldig fort finne på noe annet.

Vi er rare vi mennesker, vi vil noe, og likevel lar vi oss fort avlede.

Derfor øver jeg meg på å si nei, til sosiale forslag i "arbeidstiden" og mine egne impulser om å gjøre noe annet.
Og det kan til tider være litt ubehagelig, likevel vet jeg at det er verdt det!

Her er min oppskrift hvis du vil få fart på kreativiteten:

Jeg starter dagen med Morningpages, som jeg har lært av Julia Cameron.

Da skriver jeg tre håndskrevne sider hver morgen, usensuret, om hva som rører seg i meg. Og så er jeg klar for å sette meg ved piano.
Ved piano kan alt skje, og jeg lar det som kommer komme uten sensur, så evaluerer jeg det senere på dagen.

Jeg må sitte ved piano og gjøre ett eller annet helt til tiden er ute...:)

Dette er min formel, den funker for meg.

Jeg har holdt kurs i dette, likevel har jeg ikke klart å lage rutiner for meg selv som fungerer, på lenge .

Nå er det jammen på tide!

True life is lived when tiny changes occur.
Leo Tolstoy

Ønsker deg en kreativ dag!


RosaMarrr

Mikrofonen er din

Nå er det høye fjell og dype daler.

Jeg har kommet i en dyp dal, og er møkka lei av å være bevegelseshemmet og ha svart klumpfot.

Jeg har vært positiv, optimistisk og mestrende i åtte uker!

Nå kommer de mørke skyene, og det er kanskje på tide?
Det er noe med tidsperspektivet.

Å være sur i åtte uker er bare slitsomt.....men nå kan jeg slippe det løs.

Man må ta seg sammen helt til man ikke trenger å ta seg sammen mer...

Emosjonell ærlighet, velkommen skal du være! 

                                                       ***

I går kveld ble alt bra, og bedre enn det.

Vi, min kjære og jeg, arrangerer noe som vi kaller Mikrofonen er din,
engang i måneden på Kafe Liebling.

Det er en åpen scene for alle som har noe på hjertet.

Vi har holdt på i ett og et halv år, og det har vært fantastisk fra første stund!

De som kommer er fine, hjertevarme, inkluderende mennesker som byr på seg selv og gir rom for andre.
Det er så fint at det er nesten ikke til å tro!
Det skapes en stemning i det rommet, jeg ikke har opplevd noe annet sted før!
Og det skjer gang på gang:)

Her er Anne som synger duett med seg selv:

Jeg tror noe av hemmeligheten ligger i at vi hadde en klar intensjon før vi begynte.
Om å skape et rom for ALLE.
Hvor det ikke skulle handle om prestasjon, men om å dele det man har på hjertet, der man er akkurat nå.

- Å tørre og hoppe, og bli tatt i mot av publikum!

Og det skjer!!
Alle som er tilstede er med på å skape det inkluderende rommet, sammen!

Det gir meg mye håp for verden.

Gode folk som vil gode ting, kan jo skape en revolusjon!

Det er viktig å huske på!


RosaMarrr

Prinsessefella

Hverdagen er ikke bare, bare spør du meg.

Selvom jeg prøver å ha hodet hevet, og tenke lette, bekymringsløse ferietanker, er det som et lag av alvor og pietisme sniker seg innover meg:

- Du kan da ikke bare gå og drive dank.....du som har så mange ressurser, du kunne jo blitt lege!

- Hvordan kan du tro at du i en alder av 42 har noe kreativt å tilby verden, som du at på til skal tjene penger på...Get real!

Her er Pietsimens far, Jacob Spener......

Jeg kjenner at jeg fort kan begynne å skamme meg, hvis dagen fra før er litt dårlig, fordi jeg ikke gjør det som er forventet av meg.

Det hele toppet seg i kveld med at en fjern slektning av oss, i en helt annen sammenheng, roper til min kjære i telefonen.

KAN DERE IKKE BARE FÅ DERE FAST JOBB????

Hele leiligheten rister, og jeg fniser og gipser etter pusten litt om hverandre.

I Norge er det veldig viktig å ha fast jobb, selvom du tjener lite, så lenge det er fast.....
Da er det lett å forholde seg til deg.

Det er ikke latskap som driver meg fremover i søken på et liv jeg liker.
Det er vissheten om at jeg har det best som min egen sjef, med mine egne prosjekter, og at jeg faktsik har noe å tilby.... ( det tror jeg i allefall på en god dag! )



Men selvfølgelig må jeg ta tak, og ikke bare gå å virre.
Jeg har jo i denne skadeperioden blitt god på langsomhet og grubling, nå er det tid for et nytt gir.

Jeg skjønte det på Ica i går, da jeg observerte meg selv gå rett i prinsessefella...

Det er et begrep jeg har funnet på selv, og det er en felle vi kvinner fra tid til annen havner i.

Jeg stod og så på noen maiskolber, da en kjent og kjær norsk musiker gikk forbi meg og stoppet ved paprikaene.

Et øyeblikk så det ut som om han så på meg, og jeg tenkte at han kanskje kunne fornemme at jeg var veldig musikalsk begavet, og at han derfor fikk lyst til å spørre meg om jeg ville bli med på et av hans nye prosjekter, - fordi gode ting bør skje med snille jenter....og forresten så fortjener jeg det!

Det er en klassisk Prinsessfelle!!

Ideen om at noen en dag skal komme på banke på døra di, og spørre deg om å dele med verden det du har på hjertet, bare fordi du er søt og snill og grei og har fin kjole.

Så i dag var det tilbake til mine GODE hverdagsrutiner:

Morningpages !!

Som er å skrive tre sider hver morgen, for å sette fart på flyten, og for å kvitte meg med motstand og negativ indre dialog.
Deretter finne en eller annen AKTIV handling, som har med det jeg ønsker å skape å gjøre.

Så skal vi se om det blir fart på prinsessa......

RosaMarrr

The return of Leif

I dag har vært en annerledes dag.

Det har vært den første hverdagen på lenge, Minimarr er i barnehagen og jeg må tenke på alvorlige ting som jobb og penger.

Jeg har bestemt meg for å holde meg unna fast jobb så lenge jeg klarer, for å se hva som kan blomstre hvis det får nok plass...

Som vi vet trenger frø i jorda både, TID, NÆRING og LYS for å få kraft til å finne veien opp fra mørket, så det er bare å smøre seg med tålmodighet!

Men det kjennes lovende!

Jeg har allerede fått flere spennende henvendelser uten at jeg har løftet en finger!

Siden det er mandag og første arbeidsdag etter ferien, bestemte vi oss for å trosse all fornuft, og gikk ut og drakk vin:)

Jeg har funnet ut at det ligger mye lykke i å leke at det er ferie hele tiden!

Tenk så mye stress man kan ha i ferier, uten å bli lei. 

Folk kjører Europa rundt med grinete unger i baksetet, eller stresser inn og ut av svette busser, midt på natta i tropevarme, og er kjempefornøyde, fordi de har definert det som ferie.

*****

Mens vi satt og snakket med en venninne på Grunerhagen, kom det en fugl og satte seg på bordet ved siden av oss.
Den var pjuskete og rar, og jeg kjente den igjen med en gang:

Det var skjæreungen Leif!

Du må ha fulgt med på denne bloggen en stund for å kjenne til historien om Skjærungen Leif.

Leif er en fuglunge jeg prøvde å redde for en måneds tid siden, da jeg trillet rundt i den elektriske rullestolen min.

Nå hadde han fløyet helt fra Torshov og ned til Olav Ryes plass for å fortelle meg at han hadde det bra!

Han var blitt størrre og sterkere, og jeg ble helt myk i hjertet.

- Hvordan vet du at det er han, sa min kjære skeptisk.

- Det er bare noe jeg kjenner på meg, sa jeg bestemt.

- Men alle fugler er jo like, sa min kjære.

- Det sier du ja, sa jeg, men det er før du blir venn med en....

En kan bare se riktig med hjertet, sa reven, det vesentlige er usynlig for øyet.

Ønsker deg en god hverdagskveld!

RosaMarrr

80-tallet

I dag kom 80-tallet og tok oss med storm.

Vi har vært på Ikea og kjøpt et lyseblått sengeteppe, som tok oss rett tilbake til høyvannsbukser og lys rosa leppestift.

Vi har hatt noen runder med tvil, men så har vi kjent at vi kan krype inn i den lett naive og svært optimistiske stemningen fra den gang. Og det er så deilig!

Alt var mulig på 80-tallet!

Coke was it, og jeg skulle bli den nye Madonna.

Jeg var dødelig forelska i Morten Harket, og han bodde ikke så langt fra meg.
Det gikk rykter om at flere jenter hadde møtt han utenfor huset hans på Gullhella.

Derfor gikk jeg ofte lange turer med hunden min, Viva, i nabolaget der han bodde.
Jeg latet som jeg var en helt vanlig turgåer, som gikk og nynnet halvhøyt på Hunting high and low, med søkende blikk.

Han kom aldri....

Jeg blir fortsatt mo i knærne.....

Det beste med dagens reise tilbake til 80-tallet, var musikken.
Jeg oppdaget at jeg kan utrolig mange sanger fra den gangen. De sitter liksom i kroppen.

Lillebroren min og jeg satt timesvis i kjellerstua og så på Skychannel . Vi diskuterte musikk, og jeg er sikker på at det var en mye viktigere del av musikkutdannelsen min enn all verdens universiteter.

Lillebror ble faktisk popstjerne på ordentlig.....

Det er helt sant!

Jeg har det enda tilgode...

Men musikken lever i meg ennå.

I dag har jeg laget meg et Soundtrack of my 80s-life, som er sanger som tar meg tilbake til den gang jeg var tenåring. Jeg anbefaler alle og reise tilbake til sin ungdomsmusikk, det er en fest!

Her er en av mine favoritter:

Rydd plass i stua og dans!! Du vil ikke angre, 80-tallet har kommet for å bli!

Rosamarrr

Korte veier

Hverdagen er i ferd med å hente meg inn, og i det jeg kommer i gjøremodus, merker jeg at bloggingen får mindre plass....Hjæææælp!

Muligheten til å gå langsomt rundt i verden og fundere over stort og smått, har med tid å gjøre, og ro.

Gjøremodus tar mye plass i meg....jeg må virkelig øve på å finne balanse.
Introvert-ekstorvert. Jeg må beherske begge!!


Noe av det jeg har gjort er å være på teaterøvelse.

Og det jeg jo noe jeg elsker å gjøre!

Vi improviserer mye, og det er gøy og frigjørende!
Det finnes ikke noe rett og galt, bare grader av tilstedeværelse.
Det er terapi for meg som har en fortid som flink pike.

Jeg tror ofte at jeg har jobba meg bort fra den flinke piken, men så dukker hun opp, når jeg minst venter det.

Jeg øver meg på å akseptere at jeg er sammensatt, at jeg kan være både klok og kunnskapsrik, og samtidig teit og full av begrensninger.

Jeg er bare meg! Rabbi Zusya said that on the Day of Judgment, God would ask him, not why he had not been Moses, but why he had not been Zusya.  ~Walter Kaufmann

                                                                ***

At jeg er med i en teatergruppe er i seg selv et lite mirakel!

Jeg har ønska meg det i over ti år. men har ikke skjønt hvor og med hvem og hvordan og alt det der...
Men så meldte jeg meg på et kurs.

Et kort, lite kurs i fysisk teater, som jeg ikke visste om jeg turde å gå på, fordi jeg tenkte at jeg var for gammel og utrent...

Og vips, vips, vips, så er jeg med i en teatergruppe, som skal på turné på vestlandet i Oktober.
Og det er virkelig en fest!!

Sånn var det sist jeg fikk jobb på et teater også! For nesten 20 år siden.

Jeg hadde et brennende ønske om å jobbe på et institusjonsteater, men hadde ikke riktig utdannelse og skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg innenfor en så lukket verden.

Men så begynte jeg å ta sangtimer hos sangpedagogen på Trøndelag teater, noe jeg syntes var ganske skummelt, og vips, vips, vips så fikk jeg en rolle, og endte opp med å jobbe der i tre år.

Det er noe med å gjøre den ene aktive handlingen som får ballen til å rulle!

Og den handlingen bør være spesifikk, og kanskje litt skummel....

Å være redd for noe betyr ikke at det er feil, det kan like gjerne bety at det er viktig for deg!!


Det er ofte kort vei, sier min kjære, når jeg klager over at ingenting skjer i livet

Ønsker deg en magisk kveld, med korte veier!


RosaMarrr

The power of words

Dagen i dag begynte så bra!

Jeg fløt på en inspirert bølge fra i går om muligheter, hjernens uante ressuser, og kjærleik fra Venus.

Vi har hatt hjertevarmt vaffelbesøk, og jeg har kjent at tilliten til livet og bedringen virkelig er i ferd med å forankre seg i meg.

Helt til i kveld.

Jeg møtte nabokona og venninna i trappeoppgangen.
Vi kjenner hverandre ikke så godt, derfor kommer foten ofte opp som samtaleemne.

Naboen: Hvordan går det med foten?

Jeg: Jo, nå går det ganske bra, ( jeg kjente at jeg virkelig mente det )

Nabokona forklarende til vennina: Hun har gjort det samme som Leif.

Venninna. Å? Å, nei!!

Nabokona: Jo, hun har røket akillesen.

Venninna; Huff a meg! Det skjedde med mannen min, Leif, for mange år siden, og han sliter skikkelig ennå....Det blir liksom ikke noe orden på det.

Jeg: Eh...å ja......ha en fin kveld.......

Dunk igjen med døra.

Kjente at motet, tillitten og kjærleiken var borte på et blunk. Jeg følte meg sliten og trist.
Ord kan være kraftig skyts.
Det var som om det hun sa gjorde fysisk vondt. 

Hun fortalte bare sin sannhet, men jeg ville ikke ha den!!

Ville ikke ha bilder i hodet på at dette ikke skal gå bra.

Ord kan aktivisere hjernen, både positivt og negativt!
Det har jeg lært før, i dag kjente jeg det på kroppen.

Jeg skal herved velge mine ord med omhu, og vite at det er kraft i dem!


The power of words:

RosaMarrr

Let the love flow!

I dag var jeg tilbake hos min akillesekspert på NIMI.

Han snudde opp ned på verdensbildet mitt, og jeg er et nytt menneske!

Jeg har lenge prøvd å røre på den skadede foten, men jeg har ikke fått det til.
Jeg har begynt å bekymre meg over at jeg ikke skulle få tilbake bevegeligheten.

Men i dag ga eksperten meg flere øvelser, og sakte men sikkert kom bevegelsen tilbake.

- Hva skjer, spurte jeg?

- Hjernen må finne tilbake forbindelsen, sa eksperten.

- Mener du at hjernen har kutta forbindelsen med foten min?

- Ja, på en måte. Når en muskel ikke blir brukt på en stund, er det som om hjernen kobler den ut.

- Hmm, sa jeg, og begynte å tenke på alt det vi kutter ut, som hjernen mister forbindelsen med...

Hjernen ligger liksom bare på lur og venter på at vi skal aktivere alt det vi har glemt at vi vet....

Fra å være livredd for å ha beinet i friluft uten beskyttelse har jeg i dag vippa den nakne foten opp og ned, stått på ett bein og balansert på den skadede foten, og avsluttet det hele med å sykle på ergometersykkel!!

Halleluja!!

Jeg ønska meg å feire med vin, og sannelig fikk vi ikke en flaske vin i gave i kveld!

Livet assa:)

Sånn rent astrologisk står visstnok stjernene i en slik posisjon at de danner en Davidstjerne rundt jorden akkurat i dag.

Dette fenomenet kommer ikke til å skje igjen på 100 år, så det virkelig noe å merke seg!

Til vanlig er jeg ikke så opptatt av planetenes posisjoner, men i dag føles det viktig!

Og Venus kommer til å påvirke oss mye sterkere enn før.....

Jeg synes jeg kjenner det,
som en langsom varme som brer seg oppover fra bunnen av ryggraden.

Let the love flow, sier nå jeg:)

RosaMarrr

Løft

Regnet får meg til å tenke på høsten.

Jeg elsker høsten.

Høsten kunne vært nyttår spør du meg,
for det er da alt begynner på nytt.

Sånn føles det i allefall.

Jeg hører på rolig jazz og tenner stearinlys.....

Det er fint.

Det kjennes innimellom som om lykken kommer smygende.

Som om brikkene faller på plass, i en sakte dans jeg ikke forstår, men som jeg liker å være en del av.

Det har noe med langsomheten å gjøre, og å tørre og være i ro.

Jeg har alltid søkt ut, vært full av bevegelse.
En stemme inni meg hvisker igjen og igjen:

- Hvis du klarer å være i ro hjemme, og skape derfra, vil alt komme til deg.
                           
Hmmmm....                            
               

*****

Vi hang opp et nytt bilde på stua i går, og alt ble annerledes.

Dette ene bildet førte til forandringer på alle plan, i alle rom, og en tur til Ikea.

Bildet er malt av Verena Wadell, som er tanta til fjortisen og en god venninne.
Jeg anbefaler et besøk på hjemmesiden hennes på: www.verena.no

Bildet heter Løft, og var akkurat det vi trengte nå.

Løfting, landing, og myk musikk.

Rosamarrr

Ingenting

I dag har jeg ingenting på hjertet.

Så jeg kunne sluttet dette innlegget nå.....
Likevel velger jeg å skrive noen linjer til.

Av og til kommer det vi skal si i det vi bare begynner...

Det dummeste vi kan gjøre er å vente med å gjøre ting, til vi føler oss helt klare.

Det blir vi sjelden!

Jeg prøver å øve meg på å ikke ta ting så alvorlig.....jeg klarer det av og til.



                                                    ***

Vi har forlatt Trønder byen.

Vi har tatt av oss bartene, og gitt dem til bilen. Den ble glad!



Den siste kvelden i Trønderstaden møtte jeg en gammel venninde, jeg ikke hadde sett på flere år.

Det er fint med sånne møter, når du merker at det bare er å starte samtalen der vi slapp den for tre år siden.

Vi snakket om de store tingene, hva vi var opptatt av og hva som var viktig i livet akkurat nå.

Jeg merket at jeg ble glad fordi jeg har mye gode ting å fortelle om.
Høsten kommer til å bli spennende og kreativ, selv i langsomt tempo.

Samtalen hadde vi i kveldssola ved en grønn vegg, og den varmet i hjertet!

Det var en ting som skilte denne samtalen fra lignende samtaler jeg har hatt med gamle venner før.

Vi snakket om de som hadde dødd siden sist. Det var flere felles kjente.

Vi er bare litt over 40, likevel har folk vi er glad i dødd fra oss. 

Det var tankevekkende for meg.

Dagen etter hadde jeg fått en uro i meg, midt i langsomheten. 

En uro som handlet om at det er på tide og satse og hoppe ut i det jeg virkelig drømmer om og brenner for...

Livet er NÅ!

                                                               

Skyene over Sofienbergparken er enige!

RosaMarrr

Hjerter

I dag skulle jeg jakte på byens storhet.

I stedet havnet vi på standa..

Det var i naturen skattene var...
Det er kanskje også der det hellige er...

Hav, himmel, sol.
Jeg har bodd i Trondheim i 12 år, og dette er første gang jeg er på stranda her...

I dag tok jeg av meg Darth Wader skoa, og solte det skadede beinet.
Jeg har ikke lov. Jeg gjorde det likevel. Jeg tror sol er bra for det meste!

Vi prøvde å se hvor mange skatter vi kunne finne rundt oss på stranda, uten reise oss opp.

Her er den første:

Her er det andre:

Det finnes skatter innen en armlengdens avstand! Prøv selv!

Siden hjerter hadde vært et tema i dag, ville jeg utfordre tankens kraft...som jeg både tror og tviler på, litt avhengig av været.

Jeg bestemte meg derfor for å prøve å få skummet i espressoen til å forme seg som et hjerte, ved tankens kraft, og litt blåsing....

SE HER:

Min kjære er sannhetsvitne, selvom han prøvde seg med vitenskaperlige forklaringer.

Jeg er slått i bakken:)

Dagen jakt på storhet i den hellige stad, resulterte i tre hjerter....

Synes det er fint:)

RosaMarrr