Avskjed

I dag har vært en av de dagene. Milepeldagene, som man går å gleder seg til i lang tid.
Den sorteklumpfoten skulle av!

Jeg skulle bli tobeint, og var klar for å sende opp fyrverkeri!

På legevakta måtte jeg ta farvel med Darth Vader foten.
Vi har delt alt i syv uker, så det var et øyeblikk av vemod.

Men da navnet mitt ble ropt opp, kjente jeg at jeg var klar for å sprette Champagnen.

Møtet med legen ble en skikkelig nedtur....

Hun virket bekymret og usikker, og sa at jeg måtte være VELDIG forsiktig nå og i seks måneder fremover, og resten av livet!

- Hva? sa jeg.
- Du vil alltid ha en svakhet, sa hun
- Mener du at jeg ikke kan danse, spurte jeg
- Du må være veldig forsiktig, sa hun og så lenge på meg.

Jeg kjente gråten i halsen, motløsheten, all gleden rant ut av meg.

Det er ikke noe gøy å bli tobeint når jeg må være forsiktig resten av livet.

Jeg vet at eksperten har sagt noe annet, at folk på håndballandslaget har røket akillesen, og spiller fortsatt. Men legens ord veide hundre kilo!

Jeg slepte meg ut til trikken.

Å skulle tråkke på begge beina uten beskyttelse var i seg selv en øvelse i sårbarhet.
Jeg var usikker på om jeg var for uforsiktig når jeg bare gikk.

Hvor går grensen mellom uforsiktig og forsiktig?

Når jeg gikk av trikken i Birkelunden, full av mismot, så jeg plutselig skjæreungen Leif komme hoppende!!

Jeg ble rørt til tårer, og tok det som et godt tegn!
Jeg har akkurat lest at i Kina ser de på skjærer som en lykkefugl!

Resten av dagen har vært en berg-og-dal bane av mismot og optimisme.

Hele tiden har en historie pappa fortalte meg, gått som et refreng inne i hodet mitt:
Pappa hadde ett bein, og gikk med beinprotese etter en togulykke i studietiden.

En dag han gikk fordi en lekeplass, kom to jenter i femårsaldren løpende bort til han:

- Hvorfor går du så rart?
- Fordi jeg har mista beinet?
- Hvorfor har du mista beinet?
- Fordi jeg var i en ulykke.
- Hvorfor var du i en ulykke.....og sånn fortsatte samtalen, helt til de ikke hadde mer å spørre om.

Etter en lang tenkepause sa den ene jenta:

- Men du har armer, og du kan prate...

Sånn føler jeg meg i dag:

Jeg har armer, og jeg kan prate....

Rosamarrr