Jeg synes det er fint!
Skulle ønske vinteren også kunne late som den var sommer, eller i hvertfall høst...
Jeg på min side, later ikke som så mye, men er stadig mer tobeint, og på vei tilbake til normaliteten.
Normalitet er jo en merkelig ting. Både trygt og kjedelig, litt som pannekaker....
Men når du en periode har vært ute i pøsregn i el-rullestol, kjennes det deilig med litt normalitet.
Dette var meg i slutten av juni....
Det handler mye om teater for tiden.
På flere fronter. Det har liksom bare skjedd.
Jeg har ønska meg det i mange år, og nå i høst daler alle bitene på plass.
Jeg må ofte klype meg i armen, og spørre om det virkelig er sant.
Lykke kan være en uvirkelig tilstand.
På Plastic Fantasic teateret handler det mye om bevegelse, og det er jo det som har vært min store redsel, at jeg ikke skal kunne utfolde meg....
Men nå kan jeg stå på ett bein, gå ( med litt halting) krabbe, rulle, lage mystiske armbevegelser ( man kommer ganske langt med det...), stå på tærne, vifte med beina og vrikke på hoftene.
Mye av dette har jeg lært, eller re-lært, på en uke!!
Vi skal spille på Litteratursymposiet i Odda i oktober. Det høres jo helt royalt ut, og jeg kjenner at det kribler i hele meg!
*****
Jeg var i samtale hos en klok dame her om dagen som tror på de store sammenhengene, akkurat som meg, og hun ba meg fortelle om hvordan jeg skadet meg.
Jeg sa at det hadde vært en vidunderlig dag, med full flyt, og at jeg hadde vært veldig lykkelig.
Så ba teaterinstruktøren oss om å slippe oss HELT FRI, og akkuart da, midt i alt dette gode og denne fantastiske friheten, sa det pang!!!
- Det var nesten som jeg følte at jeg ikke hadde lov til å føle meg helt fri...sa jeg ettertenksomt. At jeg ble stoppet.
- Hvem var det som stoppet deg da?
- Eh, jeg .
- Hvorfor det?
- Kanskje fordi det er farlig å være helt fri...
- Hvorfor det?
- Fordi hvis jeg helt fri og lykkelig, svikter jeg alle de som synes livet er vanskelig...
- Hm......sa den kloke damen
- Hm...sa jeg.
Også lo vi.
RosaMarrr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar