Jeg har kommet i en dyp dal, og er møkka lei av å være bevegelseshemmet og ha svart klumpfot.
Jeg har vært positiv, optimistisk og mestrende i åtte uker!
Nå kommer de mørke skyene, og det er kanskje på tide?
Det er noe med tidsperspektivet.
Å være sur i åtte uker er bare slitsomt.....men nå kan jeg slippe det løs.
Man må ta seg sammen helt til man ikke trenger å ta seg sammen mer...
Emosjonell ærlighet, velkommen skal du være!
***
I går kveld ble alt bra, og bedre enn det.
Vi, min kjære og jeg, arrangerer noe som vi kaller Mikrofonen er din,
engang i måneden på Kafe Liebling.
Det er en åpen scene for alle som har noe på hjertet.
Vi har holdt på i ett og et halv år, og det har vært fantastisk fra første stund!
De som kommer er fine, hjertevarme, inkluderende mennesker som byr på seg selv og gir rom for andre.
Det er så fint at det er nesten ikke til å tro!
Det skapes en stemning i det rommet, jeg ikke har opplevd noe annet sted før!
Og det skjer gang på gang:)
Her er Anne som synger duett med seg selv:
Jeg tror noe av hemmeligheten ligger i at vi hadde en klar intensjon før vi begynte.
Om å skape et rom for ALLE.
Hvor det ikke skulle handle om prestasjon, men om å dele det man har på hjertet, der man er akkurat nå.
- Å tørre og hoppe, og bli tatt i mot av publikum!
Og det skjer!!
Alle som er tilstede er med på å skape det inkluderende rommet, sammen!
Det gir meg mye håp for verden.
Gode folk som vil gode ting, kan jo skape en revolusjon!
Det er viktig å huske på!
RosaMarrr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar