WALK IN BEAUTY

"

Dag to i mitt nye rosablogger liv. Jeg har søkt på definisjonen på en rosablogger er, og fant dette:

"Rosabloggerne skriver om seg selv og sin egen hverdag. Hovedfokuset ligger som regel på hva de foretar seg, utseende og mote. Rosabloggere kan også reflektere over andre tema, men hovedfokus er hvordan hverdagen kan bli vakrere med sminke og klær."

Det passer jo perfekt, jeg begynner med hva jeg har på meg, så reflekterer jeg over andre tema, og avslutter med hvordan hverdagen kan bli vakrere...

Som du ser på bildet har på meg en blomstrete svart-hvit kjole fra Indiska, 
røde oversized solbriller fra syden og en nydelig sjokkrosa gips fra Oslo legevakt. I håret har jeg en rosa blomst jeg har stjålet fra naboen og rød neglelakk for å skape kontrast.

                                                                    *****

Å gå med gips er jo litt som å ha hund, plutselig snakker ALLE med meg. Jeg har i løpet av de to siste dagene snakket med flere naober enn noen gang før. De holder dørene for meg og bærer veska mi.
Jeg blir servert mat og drikke fra alle kanter, og hele tiden spør de om det er noe jeg trenger.

Folk er så fine! Det er nesten som om de bare går å venter på en anledning til å vise hvor fine de er....Tenk om vi kunne åpne dørene for hverandre og bære veskene til hverandre litt sånn til hverdags! Det hadde vært fint!

                                                                    ***
                                                               
I går så jeg ei jente med Ballerinasko. Hun hadde nakne bein i skoa og det så så sommerlig og fint ut.

En tanke slo ned i meg; Hun kan bare gå hvor hun vil, med de fine, sommerlige skoene sine. Ta ett skritt hit og ett skritt dit og ikke ofre det en tanke.

Sånn er det å kunne gå....

Faren min hadde bare ett bein i hele sitt voksne liv. Han gikk med beinprotese og av og til på krykker.

Jeg var veldig stolt av han som barn, fordi jeg kunne be alle barna i gata om å slå så hardt de kunne på beinet hans uten at han fikk vondt.

Pappa klagde aldri på at han manglet et bein. I stede kjørte han slalom og racersykkel.
Engang når vi satt i en sommereng i Sverige spurte han:

- Hvordan er det å løpe på en eng?
- Hæ?
- Hvordan kjennes det?
- Helt sånn vanlig.
- Løp litt nå og kjenn hvordan det er.

Og jeg løp og løp. Først følte jeg meg litt dum, men etter en stund skjønte jeg hva han mente. Jeg kjente den myke enga under beina mine og følte at jeg svevde på bomullsskyer.

- Det er det jeg savner mest, Marianne, å løpe. Hvis det andre beinet mitt plutselig vokste ut nå, hadde jeg løpt over denne enga og helt til Oslo og tilbake igjen! Så glad ville jeg vært!

Jeg husker jeg syntes han tok litt hardt i.

Det synes jeg ikke nå lenger.

Walk in beauty!

RosaMarrr