Here comes the rain again

Da jeg var barn ville jeg alltid ri på den mest rampete hesten.

Den mest rampete hesten het Ramona, og lignet litt på hesten på bilde. Hun var grå og hvit, og var beryktet for å være sur og tverr og gjøre som hun ville.

Hver ridetime visste jeg at jeg kom å bli kastet av, minst en gang.

Og jeg syntes det var så spennende!

Full av blåmerker krøp jeg opp igjen i salen, klar til dyst.

Det hører med til historien at vi ble gode venner, etter et år med nesa i sagmuggen, Slike vennskap varmer ekstra mye.

Minnet om Ramona kom til meg i går da jeg var på vei til Drammen.

Ikke det at rullestolen kan forveksles med en hest, men det er noe med staheten....

Jeg skulle på et møte, og hadde bestemt meg for å kjøre el-rullestolen ned til Oslo S, og ta toget. 

Dette var nøye gjennomtenkt, og jeg hadde kommet frem til at det var en god ide.

Men jeg hadde glemt en ting. Været.

I går kveld var det meldt enorme mengder nedbør på Østlandet. Flomvarsel var sendt ut.

- Jeg har jo regnbukse, tenkte jeg.

Det gikk egentlig ganske fint ned til byen. Jeg var klar over at jeg så ut som en stor rullende paraply, men forfengeligheten hadde forlatt meg for lenge siden.

- Folk i rullestol kryper jo gjennom ødemarka sammen med Lars Monsen, sa jeg til meg selv. 

- Da må jo jeg tåle å bli litt våt på gipsen.

Jeg hadde dårlig tid, så jeg crossa nedover fortauenen mot Oslo S. Jeg kom inn rett før toget gikk, raska med meg meg en Whopper meny fra Burger king, og landa pent på toget.

Jeg var veldig lettet og kjente at pulsen var litt høy.

Sånn er det når man er disponert for å like rampete hester og utfordrende reiser. Det er både et slit og en glede. Jammen er jeg underlig!

Hjemturen ble litt verre. Da konduktøren i Drammen så meg komme rullende ble hun stiv i maska.
Hun fortalte meg at hun akkurat hadde vært på kurs for å lære å styre rullestolheisen.

- Men jeg har aldri gjort det på ordentlig.

- Tid for praksis, tenkte jeg

Og praksis viste seg å være veldig vanskelig....

Her ser dere henne, to minutter etter avgangstid fra Drammen....

Slutten av reisen ble et lite helvete. 

Jeg klarte å kjøre meg fast inne på toget.

Det er ganske trangt inne på toget med en stor rullestol, og jeg fikk det for meg at jeg skulle snu meg helt rundt, men ble i stedet stående bom fast rett før Nationalteateret.

Panikken tok meg og jeg fikk hjelp av en velmenende mann i dress, men jeg klatre ikke å skjønne forskjellen på hverken høyre eller venstre.

Heldigvis kom det en rusmisbruker, med talent for rygging og paniske damer.
Han så alvorlig på meg og sa alle de riktige tingene med myndig røst.

Kjør - stopp- hit - dit - stopp! Rygg ! Stopp! Rygg!

Og på mirakuløst vis kom jeg på rett kjøl, akkurat i det toget stoppet på Oslo S.

Ute på perrongen så jeg at batteriet på rullestolen nesten var flatt og flommen hadde kommet.

Turen hjem vil jeg helst glemme. Jeg var våt steder jeg ikke visste det var mulig å bli våt...og jeg var livredd for at batteriet skulle bli tomt.

Jeg kjørte oppover Markveien mens vannet fossa både inni og utenpå.
Forbi Villa Paradiso der jeg så mennesker sitte å skåle med hverandre og være tørre på beina.

Livet er urettferdig tenkte jeg, og glemte helt at jeg hadde valgt dette selv.....

Here comes the rain again 
Falling on my head like a memory 
Falling on my head like a new emotion 


RosaMarrr