Kunst er farlig!

Hvem skulle ha trodd at jeg skulle bli rosablogger...vel, vel , livet har sine overraskelser og tar av og til krappe svinger!

Jeg har da, som dere sikkert skjønner blitt midlertidig handikappet, røket akillesen og må ha gips og Walker...( ja, man blir fort god på faguttrykk...) i hele sommer og trene meg langsomt opp utover høsten.

Jadda jadda!!!!

Det ironiske er jo at i går, før dette skjedde, så var jeg så sinnsykt fornøyd med meg selv og flowen i livet....

Klokka var ti formiddagen, jeg hadde allerede vasket kjøkkenet, levert klær til Fretex, sendt en haug med brev ut i verden, pakket en strandbag til senere på dagen, kjørt treåringen til barnevakt og var på vei til teaterøvelse. Alt fløt så fint. ( Jeg må presisere at dette er ikke er vanlig adferd for meg, jeg er et B-menneske som vanligvis somler langsomt rundt i huset med en kaffekopp...)

I det jeg nærmet meg teaterøvelsen så jeg noe som blinket på fortauet foran meg. Jeg bøyde meg ned og fant et brett med indiske Bindi, som man klistrer mellom øynene. Jeg plukket den opp, tok det som et godt tegn på min gode dag, og valgte en lilla blomst som jeg plasserte mellom øyenbrynene. Det var Livets blomst, the Flower of life.
Jeg følte meg pen, indisk og crasy, men det var greit. På en dag som denne kunne jeg unne meg det.

The flower of life, tenkte jeg, the flow of life.....Jeg er IN THE FLOW!!! På taket av øvingslokalet stod det med lysende bokstaver: THIS IS IT!


Teatergruppa samlet seg og vi dykket med i Grotowskis magiske verden. Der handler alt og kropp, sanser, og sannhet, sånn kort fortalt.


...art is a ripening, an evolution, an uplifting which enables us to emerge from darkness into a blaze of light.” 
― Jerzy Grotowski

Vi improviserte, lot kroppen snakke, fant nye uttrykkmuligheter, og var "in the moment."

Og jeg kastet meg inn i øvelsene, høy på livet med en lilla bindi mellom øynene. Kunne det bli bedre?

- La det flyte, sa instruktøren, plastic river.  Ikke tenk, la impulsene styre deg.

Jadda, tenkte jeg, dette er jo piece of cake for meg i dag!

Og jeg fløt som en elv, jeg var i kroppen, jeg hadde ingen tanker, jeg var fri fra alle begrensninger.

Jeg bøyde meg ned, jeg rullet rundt, jeg danset som en villkvinne, jeg var ingen, jeg var indisk, jeg lot kroppen snakke.

Også fikk jeg en impuls om å bøye meg ned og strekke meg fort opp på tå...som en tåspissdanser......opp mot himmelen, og PANG! så hørte jeg et høyt smell og jeg trodde noen sparket meg i ankelen. Jeg kjente en brennende varme også falt ned på gulvet.

Og så kom smerten - omsorgen - bagatellisering - det går sikkert snart over - oppdagelsen av at akillesen ikke er der, upps.. - det går sikkert snart over - oppdagelsen at jeg ikke kan gå...vi drar på legevakta - vips-vips-vips- ( det gikk faktisk veldig fort ) - ROSAGIPS og krykker.

Det var interessant å observere meg selv på undersøkelsesbenken på legevakta, når jeg visste at jeg ikke kunne gå på seks uker, og likevel prøvde å finne en måte å ta med treåringen på Sognvann:
- Jeg hadde jo lovet det.

Det tok tid å slippe alle gjøre-tingene, ....å innse at jeg ikke kan bevege meg, eller kjøre bil, eller danse eller løpe eller hoppe i hele sommer.

Jeg har ikke skjønt det ennå.

Men jeg har valgt en strategi, og det er å "ikke sutre - men klare meg selv" stategien.
Foreløpig går det ganske bra.
Jeg dro rett fra legevakta på Cafe....ganske jekka ned på livet, heller litt sint, og nøt kaffen som en demonstrasjon på at jeg ikke lar meg knekke.

Da jeg humpa ut av Cafeen merket jeg at forfengeligheten forsvinner ganske fort. Jeg gav f.. i at jeg så ut som et takras og ikke kunne gå på krykker, - jeg skulle bare klare å komme meg hjem på egenhånd!

Vel hjemme i sofaen kom tid for refleksjoner, og litt sutring:)

Jeg tilhører jo den delen av befolkningen som tror at alt har en mening, og det kan jo være uhyrlig irriterende innimellom, ( både for de rundt meg og for meg selv ), men sånn er nå jeg engang skrudd sammen.

Og det spørsmålet som meldte seg var jo:

Hva i #*@%&!!%& var meningen med dette?

Hvorfor ble jeg stoppa, bokstavelig talt, midt i den deilige flowen jeg var i.

Livet var fylt med sol! Jeg var "in the moment", og på taket stod det et skilt med: This is it!

Jeg har ingen svar foreløpig, bare spørmål.
Og det kommer sikkert fler!

Noen av de spørmålene og betraktningen jeg gjør meg i løpet av denne sommeren har jeg tenkt til å dele i denne Rosabloggen.
Velkommen til å følge meg på min humpete vei!

RosaMarrr