Opp på hesten igjen

I går var jeg tilbake til utgangspunktet. Ground Zero. Huset med This is it på taket.
Alle skjønner jo at her kan det skje sjebensvangre ting. Bildet er forøvrig tatt av min kjære, han er fotograf på ordentlig......

Jeg var invitert på besøk på teaterøvelse, for å se hva de beinføre driver med. Jeg både gledet og gruet meg. Det var bare en uke siden jeg skadet meg, det virket som et år.

Teaterinstruktøren hadde planer for meg, at jeg kunne være med å spille sittenede på en stol. Jeg syntes han var gal. Jeg var jo syk!
Hadde bare lyst til å se på. Følte meg ikke i form til teater og kunstuttykk.

- Du må opp på hesten igjen, hørte jeg en stemme inni meg si.

Jeg ble satt tilbake til min tid som hestejente. Hvis vi falt av hesten måtte vi opp igjen så fort som mulig. Så vi ikke ble redde. Så vi ikke fikk vegring. Jeg kjente jeg var full av vegring akkurat nå.

Hjernen var raskt ute med forsvarsmekanismene. Fikk meg til å bli kjempebekymra for de andre skuespillerne, for at de skulle skade seg, at de også skulle ryke akillesen. What´s the odds....

Vi øver i en drøm av et rom, som fikk meg til å tenke på Fame. Remember my name....


Tross min motstand, begynte vi å improvisere. Jeg satt på en stol, og var en kvinne som møtte igjen en gammel kjæreste. Jeg oppdaget at det finnes mange bevegelsesmuligheter i overkroppen. At jeg klarte i slippe meg like mye løs nå, bare på en annen måte. Jeg følte meg ikke begrenset i det hele tatt.

It all in your mind, hørte jeg en stemme i hodet si.

Stemmen i hodet kommer oftere og oftere. Jeg er ikke bekymret, så lenge det bare er en.....

Det er akkurat som om det sitter en streng gammel lærer inni i hodte mitt, som kommenterer og vurderer, slik at jeg skal få mest mulig ut av denne læringsperioden.
Det er jo fint på en måte. Lurer på om han tar notater...?


- Når vi mister en sans, forsterkes ofte de andre, sa teaterinstruktøren min. Han er veldig klok.

- Jeg tenkte at det ikke gjaldt meg, at jeg hadde mistet evnen til å utrykke meg fysisk uten å kunne bevege på beina.

Men han hadde rett. Det gikk an å spille teater uten å kunne røre meg noe særlig. Det ble på en måte mer fokusert og enkelt.

- Begrensninger kan være en gave, har noen sagt til meg engang. Nå ga det mening.


Jeg tenker ofte på Django Reinart. Han er verdens beste gitarist og han var lam i flere fingre!!

Historen forteller at han allerede var godt i gang med karrieren da ulykken kom. Han ble skadet under en brann og legene sa at han aldri kunne spille gitar igjen. Django nektet å få behandling og forlot sykehuset. Ett år senere var han tilbake som gitarist og ble verdens beste.

Django er kul!



Kvelden ble avsluttet I India. Circa 100 krykkehump hjemmefra ligger India, - i Oslo, det er vidunderlig. Stedet heter Riwaj og kan virkelig anbefales!

I India har de farger som gjør deg glad og smaker som vekker kroppen. Denne grønnfargen var så fin at jeg et øyeblikk vurderte å konvertere til grønngips....Men jeg slo det i fra meg. Det får da være grenser for identitetskrise!

Jeg drakk vin, sludret med folk jeg er glad i og glemte at jeg hadde var skadet.

Det var deilig! Glemsel er en fin tilstand.

Da jeg kom hjem stod det en Offroad elektisk rullestol og ventet på meg. Den kan kjøre opptil 3 mil i skog og mark, og jeg ble fyllt av skrekkblandet fryd.

I dag skal jeg på min jomfrutur, Fortsettelse følger.....

Rosamarrr