Elsk!

Jeg har blitt veldig opptatt av ankler i det siste. Dere skjønner sikkert hvorfor. Ankler er sensuelle og uttrykksfulle, og ofte litt glemt.

Jeg går skjelden i høyhelte sko, og det angrer jeg på nå.
Jeg ser damer i høye heler som sprader nedover fortauet og jeg synes de er så vakre.

Ikke sånne kjempehøye kan - ikke - bevege - meg - bare - stå - stille - med - coctailglass - sko.

Men sånne akkurat passe høye Tangosko!

Jeg elsker å danse tango og jeg elsker å høre på tango. I tango handler det mye om bein og ankler. Du flørter med beina, setter mannen på plass med beina, er sårbar, sterk og ærlig med beina...

....og musikken får hjertet mitt til å smelte.

Jeg har ikke danset tango på 17 år, og det er kjempe rart. Jeg har akkurat innsett det.

Men det har vært så mye annet som skulle gjøres; klesvask og middagslaging, foreldremøter og trappevaks, og plutselig har årene gått...

- og jeg har på en måte glemt at jeg elsker det....

Skulle ønsket det stod plakater rundt i byen som sa:

Har du husket å gjøre minst en ting du elsker idag? Hvis ikke; skynd deg!

Det er jo likegyldig hva du gjør, bare du elsker det!

De tingene vi elsker, de kan rive og slite litt i oss. De er ikke bare enkle. Det er ikke som å spise en kanelbolle.
Det ligger motstand i å elske. Når jeg hører Tango så er det så vakkert at jeg nesten blir litt sliten....jeg tror det er det som er kjærleik.

Det første jeg skal gjøre når jeg kan gå på to bein, er å kjøpe meg et par lekre dansesko!

Bein er koselige, vakre og viktige! Hurra for beina, sier nå jeg!

                                                           
                                                                     ***        


Jeg kjenner at jeg er litt redd, for at jeg ikke skal bli helt bra. At noe skal gå galt på veien, så jeg ikke kan bevege meg som før.

Det er kanskje derfor jeg er så beinfokusert.

I går falt jeg i trappa, og på refleks tråkka jeg ned på det beinet jeg IKKE skal tråkke på. Det bare skjedde. Kroppen min er kjappere enn fornuften.

Det gjorde overjordisk vondt, og jeg begynte nesten å knurre.

Oftere og oftere tenker jeg: Å, nå var den gipsen litt stram, jeg tar den av!

Da er det kroppen som er ute med refleksene sine igjen. Kroppen er morsom.

I går hadde vi øvelse i teatergruppa igjen. To par Converse og en rosagips. Vi øvde i bakgården vår, og replikkene jallet i bakgårdsveggene.

- Jeg elsker deg!! ropte Åge fra bak søppelkassene.

- Vil du gifte deg med meg! sa Richard mens han rullet rundt på bakken.

Jeg satt i en hvit hagestol og var dronning:)

Vi er en fin gjeng og jeg ELSKER å jobbe teater!

Jeg kommer ikke unna selvom jeg er skadet.

- Vi vil ha deg med selvom du sitter i rullestol, sier de.

Det er kjærleik!

Elsk!

RosaMarrr