I dag har jeg vært hos kiropraktoren min. Han holder til i en gammel brannstasjon i Asker og er en svært forsiktig mann, Vi kan for ordens skyld kalle han Praktor Per.
Praktor Per knekker ikke, han snakker med nervesystemet ved hjelp av lett trykk på ryggsøylen. Det er veldig behagelig og veldig effektfult. Praktor Per er også en av dem som tror på de store sammenhengene, og at alt har en mening - Læring kaller han det.
- Hva kan du lære av dette, da Marianne?
- Hmmmm
Syntes spørsmålet var litt irriterende....
Kontoret hans er fullt av plakater med positive meldinger på som:
Kroppen din kan! You can do it!!
Noen ganger når jeg har vært der har jeg tatt til meg disse ordene og gjort dem til mantraer i det jeg går ut døra. You can do it, you can do it! Og jeg har følt meg uovervinnerlig!
Men hva med de gangene You can´t do it?
Who says you can´t walk away from your problems, var ikke akkurat det jeg trengte å høre i dag:)
For 20 år siden leste jeg noe i en amerikansk selvhjelpsbok som lød cirka sånn:
Vi hadde vært så mye mer fornøyd med livet hvis vi ikke forventet at alt skal være bra hele tiden!
Vi har lært oss at sykdom og sorg er feil, og god helse og glede er riktig. Sorg, smerte, sykdom, alderdom og død er en like stor del av livet som ungdom, glede, god helse og lykke. Det er ikke feil, det er livet
Tenk så kjedelig det er å se en film hvor alt er bra hele tiden, det er det ingen som ønsker. Vi vil se filmer der helten og heltinnen får store utfordringer, drama og må strekke seg langt for å finne løsninger! Det engasjerer! Ikke konstant lykke.
Jeg tror Praktor Per har rett, vi trenger læring, og læring får vi blandt annet når ikke alt går på skinner.
1- 0 til Per.
Jeg tror jeg er ett skritt nærmere meningen i denne rosa-gips-reisen. Jeg skal lære noe!
Etter 6 dager kan jeg oppsummere:
1. Jeg banner mer, det kjennes bra
2. Jeg er flinkerer til å be om hjelp
3. Jeg har lært at taxi fungerer bedre for meg enn 3-åringens barnevogn
4. Jeg elsker å skrive!
5, Jeg kan få uventet besøk av kjekke menn med pizza
I går fikk jeg en sms hvor det stod:
- Vil du ha pizza?
- Ja, svarte jeg.
Og fem minutter etterpå stod Pizzaprinsen Vegar på døra!
Det var et øyeblikk av stor lykke!!
Pizzaprinsen er en mann som har gode kontakter i det italienske matmijøet på Løkka, derfor hadde han drevet intens reseach blandt servitørene på Villa Paradiso for å finne min yndlingspizza! Tenk på det! Jeg er mektig imponert! Han er også skap-italiener, og derfor lovet jeg å kalle han pizzaprins på det rette språket: Pizza Pricipe!
Nå vet dere det, man vet aldri når man kan få bruk for den kunnskapen...
*****
Det viser seg at Praktor Per har kontor i det samme huset som pappa hadde kontor på 80-tallet.
Pappa var psykiater og tok i mot pasienter på gamle Asker brannstasjon. Det er et merkelig sammentreff.
Jeg ser at minnene om pappa er i ferd med å bli en del av denne reisen. Han døde for tre år siden, men jeg er sikker på at han humrer i skjegget når jeg humper inn på hans gamle arbeidsplass...
- Læring ja, jenta mi....
Jeg lurer på om de leter etter mening i himmelen.
RosaMarr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar