Dr. Agate

I går var jeg på Aker. Jeg skulle antagelig operers, og jeg grudde meg

Det var tre ting jeg var redd for:

- Å bli skåret opp.

 - Å dø.

- Å miste den rosa gipsen.

Det er ekkelt, og helt unaturlig å bli skåret i, det skjønner jo alle. Jeg har aldri operert før, og syntes tanken var skremmende.
Dødsangsten meldte seg, selvom jeg skjønte at den var litt far out. Sjansene for å dø under et enkelt inngrep i ankelen med lokalbedøvelse er minimal... Men dødsangsten kom likevel.

- Her er jeg, sa den.
- Javel sa jeg.

Å miste den rosa gipsen ville være noe av det verste, ja kanskje etter å dø..... Rosagipsen har gitt meg en slags mening, oppi alt dette som er teit og stilleståenede. Den har blitt min lysende lykt på jakt etter mening og svar. Derfor satt jeg å tenkte på muligheter for å male en hvit gips rosa, hvis det ble nødvendig. Jeg er jo løsningorientert.

Turen til Aker viste seg å bli et lite eventyr, og ikke noe å frykte.

Den første gleden var at jeg kunne låne rullestol!!!
Yr av glede rullet jeg nedover gangen med krykkene som staver. Det var så deilig å være i en fart som jeg laget selv!
I gledesrusen prøvde jeg meg på en piruett, og en sykepleier kom løpende.

- Trenger du hjelp?

- Nei, jeg leker.

Sykepleieren gikk bekymret videre, og jeg fullførte piruetten.
Jeg er jo datter av en enbent mann, og har vært med på rullestoldans før. Det var sikkert derfor jeg ble så ivrig.

Da jeg hørte jeg navnet mitt ble ropt opp, skvatt jeg, fordi jeg hele tiden hadde ventet på det øyeblikket.

Legen var en hun i grønt, og hun rakte frem hånden og sa.

- Jeg heter Agate.

Lyden av navnet hennes satt meg øyeblikkelig tilbake til en annen tid. En søt, liten lillesøster, med store øyne og det vakre navnet, Agate, jeg husket henne.

- Vi vokste opp sammen, sa jeg.

Hun ble litt satt ut av legerollen, og jeg så at hun et øyeblikk svevde mellom: skal - jeg - være - personlig - eller proff - problematikken.
Hun valgte personlig, og vi fikk det veldig hyggelig. Jeg husket henne så godt, fordi jeg syntes navnet hennes hadde vært så overjordisk vakkert, og hadde bestemt meg som barn for at mine barn skulle hete Agate. Sånn har det selvfølgelig ikke blitt.

Vi snakket om gamle dager, om Dikemark sykehus, hvor vi vokste opp. Hvor spesielt det var. Et lukket samfunn i verden, med slakteri, baker, smed og brannstasjon. Vi var barn av helsepersonell og bodde midt i deres arbeidliv. Husene så ut som eventyrslott og var befolket med lidelse. Vi barna lekte midt i dette, i en kontrastfyllt idyll. Det var både eventyrlig og skummelt.

Dr. Agate var grei. Hun sa at jeg kunne beholde rosagipsen, og slippe å operere. Kanskje hun syntes det var ekkelt å skjære i gamle barndomsvenner.

Fordi jeg er over gjennomsnittet opptatt av sammenhenger, dro jeg rett hjem og sjekket betydningen av Agat ( altså steinen ), fordi jeg trodde jeg kunne finne noen svar:

Fremmer selvtillid og selvrespekt.
Styrker og beskytter. Giver mod
og handlekraft. God for hjertet.


Jeg tror det var godt for å hjerte å møte Dr. Agate, og godt for hukommelsen. Jeg hadde nesten glemt min barndom på Dikemark, og det er jo virkelig noe jeg bør huske!
Ellers er jeg usikker på både selvtilit og selvrespekt på dette tilspunket.

                                                                 
                                                                     ***

Etter Aker landet jeg mykt i en hagestol i det jeg kaller verden, Kafe Liebling.
Oslos beste kafe, sånn er det bare. Her kan jeg oppleve pulserende byliv, og samtidig være hjemme i løpet av tjue hump på krykkene.

På fortauet utenfor Liebling kan man tegne med kritt selvom man er voksen. Man får klemmer av personalet og treffer alltid noen kjente. Livet på Øvre Foss en som i en liten landsby.

Men jeg følte likevel raskt behov for å trekke meg tilbake. Folk på kafe har jo alltid noe de skal, og noe de er brenennde opptatt av,  de er midt i farta. 

Jeg kom jo fra Aker, men jeg skulle ingen ting. Jeg skulle bare sitte stille. Kanskje det er det som er meningen. Jeg er skikkelig dårlig på å sitte stille. Jeg er en av de dårligste jeg kjenner. Utenom min kjære da, han er i full fart hele tida. Like blid, men han snakker skjelden i lange setninger.

Jeg husker hvordan vi holdt på før jeg skadet meg. Vi løp inn og ut av huset, ropte beskjeder til hverandre mens vi slengte kyss gjennom luften. Henta barn og grilla pølser, mens vi organsiserte barnevakt og hadde møter på kafe. Om kvelden samlet vi oss rundt hver vår data.

Det er rart å se på han nå, se hvor mye som foregår inne i hodet hans, alle planene, alle trådene, tempo. 

Som om alt haster så veldig, hele tiden. Det ser veldig komisk ut, her fra sofaperspektivet. Jeg vet at det ikke er det, det er blodig alvor! Jeg har nettopp vært der selv.

Nå er jeg mer som en bestemor, som stirrer langsomt ut av vinduet. Ser at fargen på blomstene i vinduskarmen matcher, og kjenner at det gjør meg rolig.

Hmmmmmm......

RosaMarrr