I dag var første nedturdag. Nedturen kom litt brått og overraskende, som nedturer ofte gjør....
Vi skulle på sommeravslutning for fjortisen! Alle som har vært på sånne foreldreavslutninger på skolen, vet at de er en intens blanding av følelser og klamhet. Det er hyggelig, det er mange fine foreldre der. det er litt rørende, og litt for mange ukjente å smalltalke med. Sånne sosiale sammenkoster krever en dose overskudd.
Min kjære foreslo at vi skulle ta taxi til forestillingslokalet, men jeg syntes det var lurere å ta trikken, så kunne han bare kjøre meg i treåringens røde vogn, det ville jo være både praktisk og morsomt å ankomme sommeravslutningen på den måten!
Jeg har levd fire dager i min rosaboble, og ikke vært utenfor min egen bakgård! Man mister gangsynet av sånt.
Da vi forlot bakgården smilte naboene yil oss og syntes vi var litt gærne, men jeg skjønte ganske fort at å bli trillet gjennom Grunerløkka en sommerkveld i en rød barnevogn ikke er så veldig morsomt....hverken for meg eller andre. Pytt, pytt, tenkte jeg, det bryr ikke jeg meg om!
Gamle Oslotrikker er ikke laget for handikappende, og er heller ikke tilretteladg for folk med krykker og kjole. Jeg ramlet så lang jeg var i trappetrinn nr 2 på trikk nr 12 i Birkelunden, drapert i min orasje økologiske designkjole fra Bali, med min hvite joggesko fra Coop rett i været.
- Skal vi ta taxi, sa min kjære.
- NEI! sa jeg.
Stolthet er en merkelig ting. Plutselig var det forferdelig viktig å spare den hundrelappen på taxi. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jeg tror et handlet om at jeg ikke ville være til bry.
Da vi kom til sommeravslutningen toppet det seg raskt. 60 sommerbrune foreldrene så spørrende på meg, og jeg kjente at jeg angret voldsomt!
- Haha, nytt profilbilde på Facebook.....ropte noen.
- Not your proudest moment, spøkte andre.
- Å, stakkars deg, sa den tredje
- Kvinner på din alder skal ha begge beina på bakken hele tiden....
Det var en munter stemning i foreldregruppen.
Jeg i den røde vognen smilte tappert og kjente at jeg tross alt hadde litt forfengelighet igjen.....og at den hadde det litt vondt akkurat nå.
Dere ser jo selv på bildet, at dette ikke er "my proudest moment", men jeg kommer til å huske det!
YoLo
Rosamarrr
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar