Instant Karma

I går  hadde jeg min jomfrutur i elektrisk rullestol. 3-åringen var selvfølglig henrykt.

- Jeg vil ha en egen lekebil, sa hun.

- La oss håpe du slipper, tenkte jeg.

Men hun fikk selvfølgelig sitte på. At hun var kledd i rosa var faktisk helt tilfeldig. Vi kaller henne Minimarrr, sånn for ordens skyld.

Å sitte i elektrisk rullestol er en blandet opplevelse. Jeg var jo henrykt fordi jeg kom meg rundt på egen hånd, samtidig ble jeg helt på gråten.

Som om jeg plutselig ble veldig handikappet. Eller at min bevegelseshemning ble veldig synlig for meg.

Den første jeg møtte ute i verden var Linn. Linn pleide å være barnevakten til Minimarrr og det ble et gledelig gjensyn. Hun er også veldig gravid og vi begynte raskt en samtale om kroppen

Jeg spurte henne hvordan hun syntes det var å være gravid og hun fortalte at hun var blitt helt A-4, og at det bekymret henne veldig.

Jeg kjenner Linn som en sprudlene og litt over gjenomsnitt utadvent dame, overhodet ikke det vi kaller A-4.

Nå er hun forlova, venter sitt første barn, har kjøpt seg en fornuftig leilighet og dyrker grønnsaker i sin egne parsellhage. Veldig forbilledlig spør du meg, men jeg skjønte hennes bekymring.

A-4 høres jo veldig kjedelig ut, men hva er det egentlig?

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som er A-4! Det er jo mulig at jeg er omgitt av en veldig spesiell og annerledes vennekrets her på Grunerløkka, men det tror jeg ikke. Det føles som om alle er unike for tiden, eller jobber for å bli det. Det er trendy å gjøre som du vil, uttrykker deg selv,  reiser jorda rundt og følge  The road less travelled by.......

De som virkelig skiller seg ut nå, er kanskje de som er A-4.

Jeg følte meg ikke videre A-4 der jeg suste nedover Thorvald Meyers gate, med Minimarrr på fanget.

- Fortere mamma, fortere, ropte hun. Mens jeg nøt å ha vind i håret.

Vel fremme på St. Hans feiringen, ble jeg hyllet som en dronning. Det er mulig det er litt royalt å ankomme et selskap sittende, men jeg følte ikke særlig høy i krona da jeg krasjet inn i bordet så vinglassene hoppet.

Utpå kveldem møtte jeg Travelling Ken. Ken er en mann som reiser rundt og oppdager verden. Han er opprinnelig amerikansk, men har vært lenge i Norge. Ken kom akkurat fra Ängsbacka, hvor han hadde kommet i kontakt med sine spirituelle sider, og spurte derfor om jeg ville ha healing.

Jeg syntes han virket som en sympatisk fyr, så jeg takket ja:)

I dag har jeg kjørt rundt alene i rullestol i regnet, og det har vært en helt annen opplevelse.
Mange folk ser ned eller en annen vei. Tiggerne spør meg ikke om penger lenger og barna stirrer på meg. Og det verste av alt er at jeg hele tiden er i veien.

Det er trangt på fortauene på Løkka, når de setter frem reklameskilt.
Det er trapper inn til nesten hver eneste butikk og jeg skjønner at byen ikke er laget for folk med rullestol.

Engang på 90-tallet var jeg med på å starte en kafe i Trondheim, og da fikk vi streng beskjed om å ha handikapptoalett og heis i trappa. Jeg lurer på hva som  har skjedd med kravet om fremkommelighet for handikappede i 2013.


Selvom dagen har vært nedstemt har det vært lyspunker:

Noen har puttet såpe i fontenen på Ryesplass. Det hjelper litt på humøret!

Noen har gjemt en kjøkkenhage på hjul i parken. Lurer på om det at de dyrker selv får dem til å føle seg mer A-4...

Jeg møtte en gullengel ved elva, og hun lyste selvom det var overskyet.

Etter en halvtimes tur i hjemmefra, var jeg ganske mørk til sinns. Og jeg høyt inni meg at nå vil jeg ha et godt tegn!

Og i samme øyeblikk kjørte jeg forbi dette.

Det er helt sant! Alt jeg skriver er sant, kors på halsen! Det har jeg laget som en regel for meg selv.
Virkeligheten er som regel mye mer magisk enn vi tror, vi må følge med! Nå har jeg tid til det.

Jeg måtte jo gå inn på dette stedet. Karma med engang, jeg visste ikke helt hva det innbar, men det måtte jo være et godt tegn.

Jeg kom inn i et nydelig rom, med rolig musikk og økologisk mat.

Jeg var nesten alene i lokalet og servitøren hadde god tid og snille øyne.

Jeg bestilte en kaffe, sank ned i sofaen og nøt musikken. Sakte gikk det opp for meg at jeg hadde glemt en ting, jeg hadde glemt å gråte. 

Det hadde skjedd så mye, og jeg hadde tatt meg sånn veldig sammen og blitt Rosamarrr og kjørt rundt i barnevogn og ledd meg i hjel, men jeg hadde ikke grått.

Og denne opplevelsen er jo ikke bare morsom.

Jeg tok frem boka mi og tørket tårene i skjul. Jeg er ikke så god på sårbarhet. Servitøren smilte i skjegget og satt en rosa blomst på bordet.

Det er mulig at healingen fra Ken har satt igang prosesser også, noe er i allefall forandret.

Det går an å følge Ken på facebook, der heter han Traveling Ken. Han er virkelig noe for seg selv....Kjekk er han også:)

RosaMarrr