Turkis

Dette innlegget kommer til å handle mest om farger, neglelakk og kaker. 

Altså en ekte rosablogg. 

Jeg kjenner jeg er litt stolt!

I dag ble vi invitert av Ken og dama på picnic i parken.

De er et fint par. Jeg har skjønt at ham har brukt tid på å komme over Barbie, men så fant han lykken med denne flotte kvinnen. Sånn tror jeg det er, det meste ordner seg tilslutt, man må bare holde ut.


                                                                    ***


Jeg tror aldri jeg har vært så sosial som nå. Det er grillfester og bakgårdsfester hele tiden.
Vi er en stor gjeng med folk som liker å være sammen. Det er stas!

Nå planlegger vi telttur i marka, et sted der det er rullestol tilgang....Ain´t no mountain high enough:)

I vår gjeng er vi gode på forskjellige ting.

Guro kan synge og er tidigere hestejente.

Vi hestejenter holder sammen<3

Fordi hun også er litt kjendis kommer hun gjerne med styling tips.

- Hva med rosa neglelakk på tærne, for å matche gipsen?

Hun er jo genial!

Beate er en ekte husmor, og hadde laget muffins rett fra posen, uten å måtte røre i det hele tatt. Det er jenta si.

Og kakene var kjempegode.

Det ser ut som turkis er dagen tema, sånn helt av seg selv.

Jeg tok på meg en turkis topp i dag og Minimarrr hadde turkis bukse, Guro har turkis genser og muffinsene har turkis glasur.

Tilfeldig?

Neppe!

Når jeg googler betydningen av fargen turkis finner jeg dette:

Farven turkis hjælper med at åbne kommunikationsvejene mellem hjertet og det talte ord. Det er en venlig og glad farve, der nyder livet.


Høres ut som egneskaper det kan være godt å ta med seg på veien.

Jeg har bestemt meg for å roe ned og nyte livet enda mer. Det er noe med Yin jeg skal lære meg.


Jeg prøvde å bevare den indre roen da batteriet på rullestolen nesten var flatt.
Minimarrr syntes jeg var håpløs...

Heldigvis kom Jan Kåre og hjalp til.

Jan Kåre er fra Skedsmokorset og har greie på maskiner.

Det endet med at han sendte healing til batteriet, slik at det skulle vare hele veien hjem.
Jordkraft kalte han det.

Selvfølgelig virka det!  Folk fra landet altså:)

                                                                      ***


Kvelden tilbrakte vi på yndlingstedet mitt. Fornebu.

Det er et veldig vakkert sted, med en helt spesiell stemning.

Naturen ser ut som Danmark og husene ser ut som på Kanariøyene.
Jeg føler at jeg er på ferie hver eneste gang jeg drar dit.

På Fornebu finner jeg virkelig roen....det er noe med å se havet møte himmelen.

At bakken er turkis og at jeg har turkis Converse trenger jeg ikke engang å kommentere.

Ting er ikke tilfeldige. I dag ble det skrevet for meg med store turkise bokstaver.

Jeg bøyer meg i støvet...

RosaMarrr

Den beste medisinen

I går innkalte jeg reservestyrkene. Jeg fikk et indre bilde av at mine reservekrefter - eller reservestyrker er en gjeng hardbarka sjømenn. Er de ikke flotte? Man tuller ikke med disse karene for å si det sånn.

Reservestyrkene innkaller jeg når hverdagsoverskuddet ikke er nok. Sånn var det i går.

 - Du trenger å le, sa de i kor  og så svært alvorlige ut.

Og pliktoppfyllende som jeg er, satte jeg meg i rullestolen og putra ned til LATTER på Aker Brygge.

På Latter forfulgte sjømannstema meg. Min kjære vennine Guro von Germeten skulle varme opp på et Stand Up show og jeg hadde fått billetter til meg og fjortisen.

Guro sang fantastisk om hjerte, smerte og sjømenn.

Drown me sailor...sang hun, og publikum skrålte og skålte.

Jeg var både rørt og glad. Rørt fordi jeg kjenner Guro og glad for at jeg hadde havna på dette showet på min mørkeste dag så langt på denne rosareisen.

Etterpå var det et helspekka homo-standup-show, med Adam og Tore. De var så søte, morsomme og sjarmerende at alle i publikum hadde lyst til å være homofile menn, iallefall for en kveld.

Og jeg koste meg og lo mye. Da jeg kom ut i Oslonatta kunne jeg nesten ikke skjønne at jeg bare noen timer før hadde lurt på meningen med det meste.

- Du trenger farger, sa reservestyrkene da jeg rullet på hjemover.

- Det er godt for humøret.

Jeg noterte det bak øret før jeg la meg til å sove.








Da jeg våknet i dag stod det en bukett roser på stuebordet. De var fra min kjære, fordi han hadde lest gårsdagens blogg. Han er fra Bærum og er fin.

Dagens jakt på farger har resultert i dette:

En vegg full av papirruller som gjorde meg glad.

Nærkontakt med sofaputa

                                                 Et sminkespeil jeg kunne leke med

Og drømme meg inn i fremtiden....

                               Jeg har også funnet ut at noen mener Rosa er fargen for LYKKE:)

*****

I dag har vi feira bursdagen til svigermor. Svigermor bor i Bærum og vi i familien ble plutselig veldig opptatt av steder og stereotyper.  Når man er oppvokst i Asker og Bærum, bor på Grunerløkka og har hatt sterk trønderinnflytelse opp gjennom årene, er det gøy å leke med fordommer.

Her er fjortisen og min kjære i fri-foto-impro rundt geografiske tema som;

BÆRUM:

GRUNERLØKKA:

TRONDHEIM

Jeg lo så jeg gråt. Sånn går no dagan....mulig dette er helt uinteressant for andre, men for meg var det den beste medisinen. Jeg er omgitt av noen fantastiske og vakre mennesker. Heldige meg! Og i dag forstod jeg noe jeg har skjønt før, men glemt igjen:

Familie er så innmari undervurdert!

I verden idag tilbringer vi utrolig mye tid sammen med andre enn de vi er i familie med. Men familien er virkelig magisk! Det finnes skatter, krefter og tilhørighet i familien som ikke finnes så mange andre steder. 

Hurra for familien!!

En venn av meg antydet i går at jeg erfarte Yin og Yang i min tomhet, og at det handler om å finne balansen. Hun mener at Yin er tomheten i livet og Yang er aktiviteten.

Jeg kjente at det gjorde noe med meg. Balanse er en tilstand jeg ikke bruker så mye tid på, selvom jeg jo har lært dette før. 

Men det er noe med teori og praksis.... jeg er nok mer den opplevelsessøkende typen.

- Yin - yang, alle mann, Yin - Yang alle mann, nynner reserverstyrkene i det fjerne...

- Jada, jada, sier jeg og prøver å kreke meg opp i lotusstilling, men rosagipsen vil ikke.

Setter meg i stedet ned og skriver ned de tre tingene jeg har lært i dag; 

Latter, farger og familie er god medisin for meg!

RosaMarrr

Tomhet

I dag er det tomt, helt tomt og stille inni meg og utenpå.

Tomhet er en rar tilstand. Noen ganger liker jeg den godt, fordi den er et slags hvileskjær, et utsiktspunkt, hvor jeg i ro og mak kan se meg både forover og bakover.

“Emptiness, which is conceptually liable to be mistaken for sheer nothingness, is in fact the reservoir of infinite possibilities.”

- D.T. Suzuki

Muligheter, sier Suzuki. Det kjennes ikke sånn akkurat nå.

Jeg føler meg ubrukelig og kjeder vettet av meg. Har lest ferdig Jo Nesbøs Politi for lenge siden og sett alt på nett-TV.


                                                                        ***

Dette skulle ha vært den siste arbeidsdagen min før ferien. Jeg har gledet meg til denne dagen lenge.
Hvis jeg hadde vært tobeint ville jeg kanskje kjørt en tur på stranda eller kjøpt vin og blomster.

Jeg elsker å kjøpe blomster.

Men nå kan jeg ikke kjøpe noen verdens ting. Jeg kan bare bli oppvartet og kjørt hit og dit. Nå savner jeg plutselig å gjøre noe. Hva som helst!!!

Vaske klær eller gå meg en tur. Poste et brev eller gå ut med papirsøpla. Små ting. Hverdagsting. Mennesketing.

Lediggang er roten til alt ondt! Halleluja!


                                                               ***

Var hos Praktor Per i dag.

- Hvordan går det, sa han

- Fint, sa jeg. Denne gipsen har jo blitt en slags vane.

- Ja, man venner seg til alt, sa Praktor Per og smilte.

Lurer på om han tenkte at jeg har lært leksa mi og kommet et steg videre på utviklingsstigen?

Det føles ikke sånn. Jeg tror jeg har havna i sutrekroken. At jeg er tilbake på trinn 1. og kjenner at jeg bare vil bli ferdig med dette og komme meg videre. Orker ikke å lære eller reflektere mer, vil bare springe barbeint på stranda!

These feet where ment for walking.....

Nå har jeg fått masse erfaringer, crossa rundt i el-rullestol, og begynt å blogge. Nå er det greit, nå har jeg fått det jeg trenger. Nå er det nok!

Men det er visst ikke jeg som styrer denne prosessen.....

Kanskje det er nå jobben begynner. Og læringen....?

Helvete heller...det er tomt i overskuddslageret.
Nå må vi inn med reservestyrkene. Vi får se hvordan det går.

Shio O hoi!

RosaMarrr

Here comes the rain again

Da jeg var barn ville jeg alltid ri på den mest rampete hesten.

Den mest rampete hesten het Ramona, og lignet litt på hesten på bilde. Hun var grå og hvit, og var beryktet for å være sur og tverr og gjøre som hun ville.

Hver ridetime visste jeg at jeg kom å bli kastet av, minst en gang.

Og jeg syntes det var så spennende!

Full av blåmerker krøp jeg opp igjen i salen, klar til dyst.

Det hører med til historien at vi ble gode venner, etter et år med nesa i sagmuggen, Slike vennskap varmer ekstra mye.

Minnet om Ramona kom til meg i går da jeg var på vei til Drammen.

Ikke det at rullestolen kan forveksles med en hest, men det er noe med staheten....

Jeg skulle på et møte, og hadde bestemt meg for å kjøre el-rullestolen ned til Oslo S, og ta toget. 

Dette var nøye gjennomtenkt, og jeg hadde kommet frem til at det var en god ide.

Men jeg hadde glemt en ting. Været.

I går kveld var det meldt enorme mengder nedbør på Østlandet. Flomvarsel var sendt ut.

- Jeg har jo regnbukse, tenkte jeg.

Det gikk egentlig ganske fint ned til byen. Jeg var klar over at jeg så ut som en stor rullende paraply, men forfengeligheten hadde forlatt meg for lenge siden.

- Folk i rullestol kryper jo gjennom ødemarka sammen med Lars Monsen, sa jeg til meg selv. 

- Da må jo jeg tåle å bli litt våt på gipsen.

Jeg hadde dårlig tid, så jeg crossa nedover fortauenen mot Oslo S. Jeg kom inn rett før toget gikk, raska med meg meg en Whopper meny fra Burger king, og landa pent på toget.

Jeg var veldig lettet og kjente at pulsen var litt høy.

Sånn er det når man er disponert for å like rampete hester og utfordrende reiser. Det er både et slit og en glede. Jammen er jeg underlig!

Hjemturen ble litt verre. Da konduktøren i Drammen så meg komme rullende ble hun stiv i maska.
Hun fortalte meg at hun akkurat hadde vært på kurs for å lære å styre rullestolheisen.

- Men jeg har aldri gjort det på ordentlig.

- Tid for praksis, tenkte jeg

Og praksis viste seg å være veldig vanskelig....

Her ser dere henne, to minutter etter avgangstid fra Drammen....

Slutten av reisen ble et lite helvete. 

Jeg klarte å kjøre meg fast inne på toget.

Det er ganske trangt inne på toget med en stor rullestol, og jeg fikk det for meg at jeg skulle snu meg helt rundt, men ble i stedet stående bom fast rett før Nationalteateret.

Panikken tok meg og jeg fikk hjelp av en velmenende mann i dress, men jeg klatre ikke å skjønne forskjellen på hverken høyre eller venstre.

Heldigvis kom det en rusmisbruker, med talent for rygging og paniske damer.
Han så alvorlig på meg og sa alle de riktige tingene med myndig røst.

Kjør - stopp- hit - dit - stopp! Rygg ! Stopp! Rygg!

Og på mirakuløst vis kom jeg på rett kjøl, akkurat i det toget stoppet på Oslo S.

Ute på perrongen så jeg at batteriet på rullestolen nesten var flatt og flommen hadde kommet.

Turen hjem vil jeg helst glemme. Jeg var våt steder jeg ikke visste det var mulig å bli våt...og jeg var livredd for at batteriet skulle bli tomt.

Jeg kjørte oppover Markveien mens vannet fossa både inni og utenpå.
Forbi Villa Paradiso der jeg så mennesker sitte å skåle med hverandre og være tørre på beina.

Livet er urettferdig tenkte jeg, og glemte helt at jeg hadde valgt dette selv.....

Here comes the rain again 
Falling on my head like a memory 
Falling on my head like a new emotion 


RosaMarrr

Elsk!

Jeg har blitt veldig opptatt av ankler i det siste. Dere skjønner sikkert hvorfor. Ankler er sensuelle og uttrykksfulle, og ofte litt glemt.

Jeg går skjelden i høyhelte sko, og det angrer jeg på nå.
Jeg ser damer i høye heler som sprader nedover fortauet og jeg synes de er så vakre.

Ikke sånne kjempehøye kan - ikke - bevege - meg - bare - stå - stille - med - coctailglass - sko.

Men sånne akkurat passe høye Tangosko!

Jeg elsker å danse tango og jeg elsker å høre på tango. I tango handler det mye om bein og ankler. Du flørter med beina, setter mannen på plass med beina, er sårbar, sterk og ærlig med beina...

....og musikken får hjertet mitt til å smelte.

Jeg har ikke danset tango på 17 år, og det er kjempe rart. Jeg har akkurat innsett det.

Men det har vært så mye annet som skulle gjøres; klesvask og middagslaging, foreldremøter og trappevaks, og plutselig har årene gått...

- og jeg har på en måte glemt at jeg elsker det....

Skulle ønsket det stod plakater rundt i byen som sa:

Har du husket å gjøre minst en ting du elsker idag? Hvis ikke; skynd deg!

Det er jo likegyldig hva du gjør, bare du elsker det!

De tingene vi elsker, de kan rive og slite litt i oss. De er ikke bare enkle. Det er ikke som å spise en kanelbolle.
Det ligger motstand i å elske. Når jeg hører Tango så er det så vakkert at jeg nesten blir litt sliten....jeg tror det er det som er kjærleik.

Det første jeg skal gjøre når jeg kan gå på to bein, er å kjøpe meg et par lekre dansesko!

Bein er koselige, vakre og viktige! Hurra for beina, sier nå jeg!

                                                           
                                                                     ***        


Jeg kjenner at jeg er litt redd, for at jeg ikke skal bli helt bra. At noe skal gå galt på veien, så jeg ikke kan bevege meg som før.

Det er kanskje derfor jeg er så beinfokusert.

I går falt jeg i trappa, og på refleks tråkka jeg ned på det beinet jeg IKKE skal tråkke på. Det bare skjedde. Kroppen min er kjappere enn fornuften.

Det gjorde overjordisk vondt, og jeg begynte nesten å knurre.

Oftere og oftere tenker jeg: Å, nå var den gipsen litt stram, jeg tar den av!

Da er det kroppen som er ute med refleksene sine igjen. Kroppen er morsom.

I går hadde vi øvelse i teatergruppa igjen. To par Converse og en rosagips. Vi øvde i bakgården vår, og replikkene jallet i bakgårdsveggene.

- Jeg elsker deg!! ropte Åge fra bak søppelkassene.

- Vil du gifte deg med meg! sa Richard mens han rullet rundt på bakken.

Jeg satt i en hvit hagestol og var dronning:)

Vi er en fin gjeng og jeg ELSKER å jobbe teater!

Jeg kommer ikke unna selvom jeg er skadet.

- Vi vil ha deg med selvom du sitter i rullestol, sier de.

Det er kjærleik!

Elsk!

RosaMarrr

Instant Karma

I går  hadde jeg min jomfrutur i elektrisk rullestol. 3-åringen var selvfølglig henrykt.

- Jeg vil ha en egen lekebil, sa hun.

- La oss håpe du slipper, tenkte jeg.

Men hun fikk selvfølgelig sitte på. At hun var kledd i rosa var faktisk helt tilfeldig. Vi kaller henne Minimarrr, sånn for ordens skyld.

Å sitte i elektrisk rullestol er en blandet opplevelse. Jeg var jo henrykt fordi jeg kom meg rundt på egen hånd, samtidig ble jeg helt på gråten.

Som om jeg plutselig ble veldig handikappet. Eller at min bevegelseshemning ble veldig synlig for meg.

Den første jeg møtte ute i verden var Linn. Linn pleide å være barnevakten til Minimarrr og det ble et gledelig gjensyn. Hun er også veldig gravid og vi begynte raskt en samtale om kroppen

Jeg spurte henne hvordan hun syntes det var å være gravid og hun fortalte at hun var blitt helt A-4, og at det bekymret henne veldig.

Jeg kjenner Linn som en sprudlene og litt over gjenomsnitt utadvent dame, overhodet ikke det vi kaller A-4.

Nå er hun forlova, venter sitt første barn, har kjøpt seg en fornuftig leilighet og dyrker grønnsaker i sin egne parsellhage. Veldig forbilledlig spør du meg, men jeg skjønte hennes bekymring.

A-4 høres jo veldig kjedelig ut, men hva er det egentlig?

Jeg tror ikke jeg kjenner noen som er A-4! Det er jo mulig at jeg er omgitt av en veldig spesiell og annerledes vennekrets her på Grunerløkka, men det tror jeg ikke. Det føles som om alle er unike for tiden, eller jobber for å bli det. Det er trendy å gjøre som du vil, uttrykker deg selv,  reiser jorda rundt og følge  The road less travelled by.......

De som virkelig skiller seg ut nå, er kanskje de som er A-4.

Jeg følte meg ikke videre A-4 der jeg suste nedover Thorvald Meyers gate, med Minimarrr på fanget.

- Fortere mamma, fortere, ropte hun. Mens jeg nøt å ha vind i håret.

Vel fremme på St. Hans feiringen, ble jeg hyllet som en dronning. Det er mulig det er litt royalt å ankomme et selskap sittende, men jeg følte ikke særlig høy i krona da jeg krasjet inn i bordet så vinglassene hoppet.

Utpå kveldem møtte jeg Travelling Ken. Ken er en mann som reiser rundt og oppdager verden. Han er opprinnelig amerikansk, men har vært lenge i Norge. Ken kom akkurat fra Ängsbacka, hvor han hadde kommet i kontakt med sine spirituelle sider, og spurte derfor om jeg ville ha healing.

Jeg syntes han virket som en sympatisk fyr, så jeg takket ja:)

I dag har jeg kjørt rundt alene i rullestol i regnet, og det har vært en helt annen opplevelse.
Mange folk ser ned eller en annen vei. Tiggerne spør meg ikke om penger lenger og barna stirrer på meg. Og det verste av alt er at jeg hele tiden er i veien.

Det er trangt på fortauene på Løkka, når de setter frem reklameskilt.
Det er trapper inn til nesten hver eneste butikk og jeg skjønner at byen ikke er laget for folk med rullestol.

Engang på 90-tallet var jeg med på å starte en kafe i Trondheim, og da fikk vi streng beskjed om å ha handikapptoalett og heis i trappa. Jeg lurer på hva som  har skjedd med kravet om fremkommelighet for handikappede i 2013.


Selvom dagen har vært nedstemt har det vært lyspunker:

Noen har puttet såpe i fontenen på Ryesplass. Det hjelper litt på humøret!

Noen har gjemt en kjøkkenhage på hjul i parken. Lurer på om det at de dyrker selv får dem til å føle seg mer A-4...

Jeg møtte en gullengel ved elva, og hun lyste selvom det var overskyet.

Etter en halvtimes tur i hjemmefra, var jeg ganske mørk til sinns. Og jeg høyt inni meg at nå vil jeg ha et godt tegn!

Og i samme øyeblikk kjørte jeg forbi dette.

Det er helt sant! Alt jeg skriver er sant, kors på halsen! Det har jeg laget som en regel for meg selv.
Virkeligheten er som regel mye mer magisk enn vi tror, vi må følge med! Nå har jeg tid til det.

Jeg måtte jo gå inn på dette stedet. Karma med engang, jeg visste ikke helt hva det innbar, men det måtte jo være et godt tegn.

Jeg kom inn i et nydelig rom, med rolig musikk og økologisk mat.

Jeg var nesten alene i lokalet og servitøren hadde god tid og snille øyne.

Jeg bestilte en kaffe, sank ned i sofaen og nøt musikken. Sakte gikk det opp for meg at jeg hadde glemt en ting, jeg hadde glemt å gråte. 

Det hadde skjedd så mye, og jeg hadde tatt meg sånn veldig sammen og blitt Rosamarrr og kjørt rundt i barnevogn og ledd meg i hjel, men jeg hadde ikke grått.

Og denne opplevelsen er jo ikke bare morsom.

Jeg tok frem boka mi og tørket tårene i skjul. Jeg er ikke så god på sårbarhet. Servitøren smilte i skjegget og satt en rosa blomst på bordet.

Det er mulig at healingen fra Ken har satt igang prosesser også, noe er i allefall forandret.

Det går an å følge Ken på facebook, der heter han Traveling Ken. Han er virkelig noe for seg selv....Kjekk er han også:)

RosaMarrr

Opp på hesten igjen

I går var jeg tilbake til utgangspunktet. Ground Zero. Huset med This is it på taket.
Alle skjønner jo at her kan det skje sjebensvangre ting. Bildet er forøvrig tatt av min kjære, han er fotograf på ordentlig......

Jeg var invitert på besøk på teaterøvelse, for å se hva de beinføre driver med. Jeg både gledet og gruet meg. Det var bare en uke siden jeg skadet meg, det virket som et år.

Teaterinstruktøren hadde planer for meg, at jeg kunne være med å spille sittenede på en stol. Jeg syntes han var gal. Jeg var jo syk!
Hadde bare lyst til å se på. Følte meg ikke i form til teater og kunstuttykk.

- Du må opp på hesten igjen, hørte jeg en stemme inni meg si.

Jeg ble satt tilbake til min tid som hestejente. Hvis vi falt av hesten måtte vi opp igjen så fort som mulig. Så vi ikke ble redde. Så vi ikke fikk vegring. Jeg kjente jeg var full av vegring akkurat nå.

Hjernen var raskt ute med forsvarsmekanismene. Fikk meg til å bli kjempebekymra for de andre skuespillerne, for at de skulle skade seg, at de også skulle ryke akillesen. What´s the odds....

Vi øver i en drøm av et rom, som fikk meg til å tenke på Fame. Remember my name....


Tross min motstand, begynte vi å improvisere. Jeg satt på en stol, og var en kvinne som møtte igjen en gammel kjæreste. Jeg oppdaget at det finnes mange bevegelsesmuligheter i overkroppen. At jeg klarte i slippe meg like mye løs nå, bare på en annen måte. Jeg følte meg ikke begrenset i det hele tatt.

It all in your mind, hørte jeg en stemme i hodet si.

Stemmen i hodet kommer oftere og oftere. Jeg er ikke bekymret, så lenge det bare er en.....

Det er akkurat som om det sitter en streng gammel lærer inni i hodte mitt, som kommenterer og vurderer, slik at jeg skal få mest mulig ut av denne læringsperioden.
Det er jo fint på en måte. Lurer på om han tar notater...?


- Når vi mister en sans, forsterkes ofte de andre, sa teaterinstruktøren min. Han er veldig klok.

- Jeg tenkte at det ikke gjaldt meg, at jeg hadde mistet evnen til å utrykke meg fysisk uten å kunne bevege på beina.

Men han hadde rett. Det gikk an å spille teater uten å kunne røre meg noe særlig. Det ble på en måte mer fokusert og enkelt.

- Begrensninger kan være en gave, har noen sagt til meg engang. Nå ga det mening.


Jeg tenker ofte på Django Reinart. Han er verdens beste gitarist og han var lam i flere fingre!!

Historen forteller at han allerede var godt i gang med karrieren da ulykken kom. Han ble skadet under en brann og legene sa at han aldri kunne spille gitar igjen. Django nektet å få behandling og forlot sykehuset. Ett år senere var han tilbake som gitarist og ble verdens beste.

Django er kul!



Kvelden ble avsluttet I India. Circa 100 krykkehump hjemmefra ligger India, - i Oslo, det er vidunderlig. Stedet heter Riwaj og kan virkelig anbefales!

I India har de farger som gjør deg glad og smaker som vekker kroppen. Denne grønnfargen var så fin at jeg et øyeblikk vurderte å konvertere til grønngips....Men jeg slo det i fra meg. Det får da være grenser for identitetskrise!

Jeg drakk vin, sludret med folk jeg er glad i og glemte at jeg hadde var skadet.

Det var deilig! Glemsel er en fin tilstand.

Da jeg kom hjem stod det en Offroad elektisk rullestol og ventet på meg. Den kan kjøre opptil 3 mil i skog og mark, og jeg ble fyllt av skrekkblandet fryd.

I dag skal jeg på min jomfrutur, Fortsettelse følger.....

Rosamarrr

Pizza Principe

Say no more........

I dag har jeg vært hos kiropraktoren min. Han holder til i en gammel brannstasjon i Asker og er en svært forsiktig mann, Vi kan for ordens skyld kalle han Praktor Per.

Praktor Per knekker ikke, han snakker med nervesystemet ved hjelp av lett trykk på ryggsøylen. Det er veldig behagelig og veldig effektfult. Praktor Per er også en av dem som tror på de store sammenhengene, og at alt har en mening - Læring kaller han det.

- Hva kan du lære av dette, da Marianne?
- Hmmmm

Syntes spørsmålet var litt irriterende....

Kontoret hans er fullt av plakater med positive meldinger på som:

Kroppen din kan! You can do it!!

Noen ganger når jeg har vært der har jeg tatt til meg disse ordene og gjort dem til mantraer i det jeg går ut døra. You can do it, you can do it! Og jeg har følt meg uovervinnerlig!

Men hva med de gangene You can´t do it? 

Who says you can´t walk away from your problems, var ikke akkurat det jeg trengte å høre i dag:)


For 20 år siden leste jeg noe i en amerikansk selvhjelpsbok som lød cirka sånn:

Vi hadde vært så mye mer fornøyd med livet hvis vi ikke forventet at alt skal være bra hele tiden!
Vi har lært oss at sykdom og sorg er feil, og god helse og glede er riktig.  Sorg, smerte, sykdom, alderdom og død er en like stor del av livet som ungdom, glede, god helse og lykke. Det er ikke feil, det er livet

Tenk så kjedelig det er å se en film hvor alt er bra hele tiden, det er det ingen som ønsker. Vi vil se filmer der helten og heltinnen får store utfordringer, drama og må strekke seg langt for å finne løsninger! Det engasjerer! Ikke konstant lykke.

Jeg tror Praktor Per har rett, vi trenger læring, og læring får vi blandt annet når ikke alt går på skinner.

1- 0 til Per.

Jeg tror jeg er ett skritt nærmere meningen i denne rosa-gips-reisen. Jeg skal lære noe!

Etter 6 dager kan jeg oppsummere:

1. Jeg banner mer, det kjennes bra

2. Jeg er flinkerer til å be om hjelp

3. Jeg har lært at taxi fungerer bedre for meg enn 3-åringens barnevogn

4. Jeg elsker å skrive!

5, Jeg kan få uventet besøk av kjekke menn med pizza

 I går fikk jeg en sms hvor det stod:

- Vil du ha pizza?

- Ja, svarte jeg.

Og fem minutter etterpå stod Pizzaprinsen Vegar på døra!

Det var et øyeblikk av stor lykke!!

Pizzaprinsen er en mann som har gode kontakter i det italienske matmijøet på Løkka, derfor hadde han drevet intens reseach blandt servitørene på Villa Paradiso for å finne min yndlingspizza! Tenk på det! Jeg er mektig imponert! Han er også skap-italiener, og derfor lovet jeg å kalle han pizzaprins på det rette språket: Pizza Pricipe!

Nå vet dere det, man vet aldri når man kan få bruk for den kunnskapen...

                                                                       *****

Det viser seg at Praktor Per har kontor i det samme huset som pappa hadde kontor på 80-tallet.
Pappa var psykiater og tok i mot pasienter på gamle Asker brannstasjon. Det er et merkelig sammentreff.

Jeg ser at minnene om pappa er i ferd med å bli en del av denne reisen. Han døde for tre år siden, men jeg er sikker på at han humrer i skjegget når jeg humper inn på hans gamle arbeidsplass...

- Læring ja, jenta mi....

Jeg lurer på om de leter etter mening i himmelen.

RosaMarr

Dr. Agate

I går var jeg på Aker. Jeg skulle antagelig operers, og jeg grudde meg

Det var tre ting jeg var redd for:

- Å bli skåret opp.

 - Å dø.

- Å miste den rosa gipsen.

Det er ekkelt, og helt unaturlig å bli skåret i, det skjønner jo alle. Jeg har aldri operert før, og syntes tanken var skremmende.
Dødsangsten meldte seg, selvom jeg skjønte at den var litt far out. Sjansene for å dø under et enkelt inngrep i ankelen med lokalbedøvelse er minimal... Men dødsangsten kom likevel.

- Her er jeg, sa den.
- Javel sa jeg.

Å miste den rosa gipsen ville være noe av det verste, ja kanskje etter å dø..... Rosagipsen har gitt meg en slags mening, oppi alt dette som er teit og stilleståenede. Den har blitt min lysende lykt på jakt etter mening og svar. Derfor satt jeg å tenkte på muligheter for å male en hvit gips rosa, hvis det ble nødvendig. Jeg er jo løsningorientert.

Turen til Aker viste seg å bli et lite eventyr, og ikke noe å frykte.

Den første gleden var at jeg kunne låne rullestol!!!
Yr av glede rullet jeg nedover gangen med krykkene som staver. Det var så deilig å være i en fart som jeg laget selv!
I gledesrusen prøvde jeg meg på en piruett, og en sykepleier kom løpende.

- Trenger du hjelp?

- Nei, jeg leker.

Sykepleieren gikk bekymret videre, og jeg fullførte piruetten.
Jeg er jo datter av en enbent mann, og har vært med på rullestoldans før. Det var sikkert derfor jeg ble så ivrig.

Da jeg hørte jeg navnet mitt ble ropt opp, skvatt jeg, fordi jeg hele tiden hadde ventet på det øyeblikket.

Legen var en hun i grønt, og hun rakte frem hånden og sa.

- Jeg heter Agate.

Lyden av navnet hennes satt meg øyeblikkelig tilbake til en annen tid. En søt, liten lillesøster, med store øyne og det vakre navnet, Agate, jeg husket henne.

- Vi vokste opp sammen, sa jeg.

Hun ble litt satt ut av legerollen, og jeg så at hun et øyeblikk svevde mellom: skal - jeg - være - personlig - eller proff - problematikken.
Hun valgte personlig, og vi fikk det veldig hyggelig. Jeg husket henne så godt, fordi jeg syntes navnet hennes hadde vært så overjordisk vakkert, og hadde bestemt meg som barn for at mine barn skulle hete Agate. Sånn har det selvfølgelig ikke blitt.

Vi snakket om gamle dager, om Dikemark sykehus, hvor vi vokste opp. Hvor spesielt det var. Et lukket samfunn i verden, med slakteri, baker, smed og brannstasjon. Vi var barn av helsepersonell og bodde midt i deres arbeidliv. Husene så ut som eventyrslott og var befolket med lidelse. Vi barna lekte midt i dette, i en kontrastfyllt idyll. Det var både eventyrlig og skummelt.

Dr. Agate var grei. Hun sa at jeg kunne beholde rosagipsen, og slippe å operere. Kanskje hun syntes det var ekkelt å skjære i gamle barndomsvenner.

Fordi jeg er over gjennomsnittet opptatt av sammenhenger, dro jeg rett hjem og sjekket betydningen av Agat ( altså steinen ), fordi jeg trodde jeg kunne finne noen svar:

Fremmer selvtillid og selvrespekt.
Styrker og beskytter. Giver mod
og handlekraft. God for hjertet.


Jeg tror det var godt for å hjerte å møte Dr. Agate, og godt for hukommelsen. Jeg hadde nesten glemt min barndom på Dikemark, og det er jo virkelig noe jeg bør huske!
Ellers er jeg usikker på både selvtilit og selvrespekt på dette tilspunket.

                                                                 
                                                                     ***

Etter Aker landet jeg mykt i en hagestol i det jeg kaller verden, Kafe Liebling.
Oslos beste kafe, sånn er det bare. Her kan jeg oppleve pulserende byliv, og samtidig være hjemme i løpet av tjue hump på krykkene.

På fortauet utenfor Liebling kan man tegne med kritt selvom man er voksen. Man får klemmer av personalet og treffer alltid noen kjente. Livet på Øvre Foss en som i en liten landsby.

Men jeg følte likevel raskt behov for å trekke meg tilbake. Folk på kafe har jo alltid noe de skal, og noe de er brenennde opptatt av,  de er midt i farta. 

Jeg kom jo fra Aker, men jeg skulle ingen ting. Jeg skulle bare sitte stille. Kanskje det er det som er meningen. Jeg er skikkelig dårlig på å sitte stille. Jeg er en av de dårligste jeg kjenner. Utenom min kjære da, han er i full fart hele tida. Like blid, men han snakker skjelden i lange setninger.

Jeg husker hvordan vi holdt på før jeg skadet meg. Vi løp inn og ut av huset, ropte beskjeder til hverandre mens vi slengte kyss gjennom luften. Henta barn og grilla pølser, mens vi organsiserte barnevakt og hadde møter på kafe. Om kvelden samlet vi oss rundt hver vår data.

Det er rart å se på han nå, se hvor mye som foregår inne i hodet hans, alle planene, alle trådene, tempo. 

Som om alt haster så veldig, hele tiden. Det ser veldig komisk ut, her fra sofaperspektivet. Jeg vet at det ikke er det, det er blodig alvor! Jeg har nettopp vært der selv.

Nå er jeg mer som en bestemor, som stirrer langsomt ut av vinduet. Ser at fargen på blomstene i vinduskarmen matcher, og kjenner at det gjør meg rolig.

Hmmmmmm......

RosaMarrr

Not my proudest moment

I dag var første nedturdag. Nedturen kom litt brått og overraskende, som nedturer ofte gjør....

Vi skulle på sommeravslutning for fjortisen! Alle som har vært på sånne foreldreavslutninger på skolen, vet at de er en intens blanding av følelser og klamhet. Det er hyggelig, det er mange fine foreldre der. det er litt rørende, og litt for mange ukjente å smalltalke med. Sånne sosiale sammenkoster krever en dose overskudd.

Min kjære foreslo at vi skulle ta taxi til forestillingslokalet, men jeg syntes det var lurere å ta trikken, så kunne han bare kjøre meg i treåringens røde vogn, det ville jo være både praktisk og morsomt å ankomme sommeravslutningen på den måten!

Jeg har levd fire dager i min rosaboble, og ikke vært utenfor min egen bakgård! Man mister gangsynet av sånt.

Da vi forlot bakgården smilte naboene yil oss og syntes vi var litt gærne, men jeg skjønte ganske fort at å bli trillet gjennom Grunerløkka en sommerkveld i en rød barnevogn ikke er så veldig morsomt....hverken for meg eller andre. Pytt, pytt, tenkte jeg, det bryr ikke jeg meg om! 

Gamle Oslotrikker er ikke laget for handikappende, og er heller ikke tilretteladg for folk med krykker og kjole. Jeg ramlet så lang jeg var i trappetrinn nr 2 på trikk nr 12 i Birkelunden, drapert i min orasje økologiske designkjole fra Bali, med min hvite joggesko fra Coop rett i været.

- Skal vi ta taxi, sa min kjære. 

- NEI! sa jeg.

Stolthet er en merkelig ting. Plutselig var det forferdelig viktig å spare den hundrelappen på taxi. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, men jeg tror et handlet om at jeg ikke ville være til bry.

Da vi kom til sommeravslutningen toppet det seg raskt. 60 sommerbrune foreldrene så spørrende på meg, og jeg kjente at jeg angret voldsomt!

-  Haha, nytt profilbilde på Facebook.....ropte noen.

-  Not your proudest moment, spøkte andre.

- Å, stakkars deg, sa den tredje

- Kvinner på din alder skal ha begge beina på bakken hele tiden....

Det var en munter stemning i foreldregruppen.

Jeg i den røde vognen smilte tappert og kjente at jeg tross alt hadde litt forfengelighet igjen.....og at den hadde det litt vondt akkurat nå.

Dere ser jo selv på bildet, at dette ikke er "my proudest moment", men jeg kommer til å huske det!

YoLo

Rosamarrr

WALK IN BEAUTY

"

Dag to i mitt nye rosablogger liv. Jeg har søkt på definisjonen på en rosablogger er, og fant dette:

"Rosabloggerne skriver om seg selv og sin egen hverdag. Hovedfokuset ligger som regel på hva de foretar seg, utseende og mote. Rosabloggere kan også reflektere over andre tema, men hovedfokus er hvordan hverdagen kan bli vakrere med sminke og klær."

Det passer jo perfekt, jeg begynner med hva jeg har på meg, så reflekterer jeg over andre tema, og avslutter med hvordan hverdagen kan bli vakrere...

Som du ser på bildet har på meg en blomstrete svart-hvit kjole fra Indiska, 
røde oversized solbriller fra syden og en nydelig sjokkrosa gips fra Oslo legevakt. I håret har jeg en rosa blomst jeg har stjålet fra naboen og rød neglelakk for å skape kontrast.

                                                                    *****

Å gå med gips er jo litt som å ha hund, plutselig snakker ALLE med meg. Jeg har i løpet av de to siste dagene snakket med flere naober enn noen gang før. De holder dørene for meg og bærer veska mi.
Jeg blir servert mat og drikke fra alle kanter, og hele tiden spør de om det er noe jeg trenger.

Folk er så fine! Det er nesten som om de bare går å venter på en anledning til å vise hvor fine de er....Tenk om vi kunne åpne dørene for hverandre og bære veskene til hverandre litt sånn til hverdags! Det hadde vært fint!

                                                                    ***
                                                               
I går så jeg ei jente med Ballerinasko. Hun hadde nakne bein i skoa og det så så sommerlig og fint ut.

En tanke slo ned i meg; Hun kan bare gå hvor hun vil, med de fine, sommerlige skoene sine. Ta ett skritt hit og ett skritt dit og ikke ofre det en tanke.

Sånn er det å kunne gå....

Faren min hadde bare ett bein i hele sitt voksne liv. Han gikk med beinprotese og av og til på krykker.

Jeg var veldig stolt av han som barn, fordi jeg kunne be alle barna i gata om å slå så hardt de kunne på beinet hans uten at han fikk vondt.

Pappa klagde aldri på at han manglet et bein. I stede kjørte han slalom og racersykkel.
Engang når vi satt i en sommereng i Sverige spurte han:

- Hvordan er det å løpe på en eng?
- Hæ?
- Hvordan kjennes det?
- Helt sånn vanlig.
- Løp litt nå og kjenn hvordan det er.

Og jeg løp og løp. Først følte jeg meg litt dum, men etter en stund skjønte jeg hva han mente. Jeg kjente den myke enga under beina mine og følte at jeg svevde på bomullsskyer.

- Det er det jeg savner mest, Marianne, å løpe. Hvis det andre beinet mitt plutselig vokste ut nå, hadde jeg løpt over denne enga og helt til Oslo og tilbake igjen! Så glad ville jeg vært!

Jeg husker jeg syntes han tok litt hardt i.

Det synes jeg ikke nå lenger.

Walk in beauty!

RosaMarrr