En ingen

I dag har jeg vært på møte på NAV.

Før jeg gikk inn, tenkte jeg positive tanker, og sa til meg selv, at jeg er et menneske, ikke en case.
I det jeg gikk inn døra ble navnet mitt ropt opp, og en mann geleidet meg til heisen.

Vi prøvde oss på smaltalk.

Navmann: Ja, nå har høsten kommet
Jeg: Ja....ehm, skikkelig asså.
      ( jeg prøvde å si noe mer vettugt om høsten, men klarte ikke...)



Når vi kom til kontoret hans, begynte samtalen å handle om det den skulle : Skjemaer!

Nav: Jeg ser at du har vært sykemeldt i juni, friskmeldt i juli og sykemeldt i august igjen.

Jeg: Nei, jeg har ikke vært friskmeldt, fordi jeg ikke har vært frisk, jeg bare unngikk å be om sykemelding i juli, fordi jeg ikke hadde noen jobb å sykemelde meg fra.

Nav: Og når du ikke er sykemeldt,  er du definert som frisk....

Jeg: Eh....I juli gikk jeg med en stor svart ortose og krykker, og var ikke frisk!!

Nav: Stillhet og oppgitt sukking.

Nav: For oss var du friskmeldt...

Jeg. Men jeg har røket akillesen, og den blir ikke bra i juli for å bli dårlig i august igjen. ( Kjenner at jeg er litt på gråten. )

Mannens ansikt var hardt som stein.

Heldigvis hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle få en sykemelding for juli ettersendt, så det ordnet seg jo, men for en holdning til syke folk.


Resten av møtet prøvde jeg å følge med på alt han sa om skjema, paragrafer og loven.

Jeg hadde gått over i robot modus, og sa bare ja og ha, fordi det er vanskelig å kommunisere med folk som ikke hører på det jeg sier, men bare forholder seg til LOVEN.

Jeg er meg.

Jeg er et menneske selvom jeg trenger sykepenger.

Jeg er et menneske selvom jeg har satt feil kryss på et skjema.

Jeg er et menneske som fortjener å bli trodd på det jeg sier, fordi jeg snakker sant.

På vei ut av NAV følte jeg meg som ingen.
Liten, ubetydelig, uverdig.

Det har tatt hele dagen å komme i vater.

Jeg har det egentlig fint i livet mitt. Jeg liker denne høsten!

Når man blir behandlet som en ingen, er det lett å føle seg som en ingen.

Be nice!!!!

RosaMarrr

NAV

Jeg er i kontakt med NAV

Det har jo stått mye om NAV i avisene i det siste.
Jeg har en veldig god og veldig dårlig erfaring med NAV, og hadde bestemt meg for å være positiv i denne runden.

Jeg klarte det ikke så lenge.

Her er tegninga:

I midten av juni var jeg her, med rosa gips og ute av dansen...

Jeg jobbet på det tidspunket 60 % som selvstendig, og 20 % i fast jobb.
Fordi den faste jobben var et nesten avsluttet vikariat, fikk jeg bare sykepenger derfra i to uker.

Det første jeg gjorde var å ringe NAV og spurte hva jeg skulle gjøre

Damen sa ta jeg bare skulle sende inn sykemelding og at jeg ikke trengte å sende inntektsdokumentasjon, det fant de selv.

Også ventet jeg, hele sommeren.

Da jeg ikke hadde hørt noe i begynnelsen av august sendte jeg et brev, sammen med en ny sykemelding.

Jeg ventet hele august, og hørte ingenting.

I begynnelsen av september ringte jeg selv til NAV og spurte hva som skjedde.

- Du har krysset av feil på et punkt i sykemeldingen fra august, sa damen. Derfor har vi sendt den i retur.

- Tar det over en måned, spurte jeg?  Jeg sendte også en sykemelding for tre måneder siden

- Men du la ikke ved inntektsdokumentasjon.

- Men damen sa at jeg ikke skulle.

- Jo, det skal du

- Men hvorfor ga dere ikke beskjed??????
 Jeg har ventet i nesten tre måneder, og jeg har så og si ingen inntekt.

- Stillhet.

Jeg fikk så lyst til å hyle til damen i telefonen, men visste at det ikke er hun som har gjort feilen, derfor ble ikke det riktig.

Det er byråkratiets hemsko. Det finnes ingen som er ansvarlig, bare en stor uidentifiserbar tåke.
Og det er så vanskelig å krangle med tåke!!!

Nå har jeg blitt lovet et møte med Nav, sånn at jeg kan krysse av i de riktige rubrikkene, og kanskje være heldig å få sykepenger innen fire måneder etter at jeg ble skadet.

Jeg håper.

Jeg har en vinduskarm hjemme jeg har døpt HÅP.

Der bor alle de avblomstrede orkideene mine.

Jeg vet at innimellom de tørre stilkene og de slappe bladene, finnes de mest fantastiske rosa og hvite skjønnheter.

De kommer til å blomstre.

Sånn er det bare!

Det gjør meg glad.

Håp er en fin ting:)

RosaMarrrr

Frihet

Høsten smyger seg innpå meg, og later som den er sommer.

Jeg synes det er fint!
Skulle ønske vinteren også kunne late som den var sommer, eller i hvertfall høst...

Jeg på min side, later ikke som så mye, men er stadig mer tobeint, og på vei tilbake til normaliteten.

Normalitet er jo en merkelig ting. Både trygt og kjedelig, litt som pannekaker....
Men når du en periode har vært ute i pøsregn i el-rullestol, kjennes det deilig med litt normalitet.

Dette var meg i slutten av juni....

Det handler mye om teater for tiden.
På flere fronter. Det har liksom bare skjedd.

Jeg har ønska meg det i mange år, og nå i høst daler alle bitene på plass.
Jeg må ofte klype meg i armen, og spørre om det virkelig er sant.

Lykke kan være en uvirkelig tilstand.

På Plastic Fantasic teateret handler det mye om bevegelse, og det er jo det som har vært min store redsel, at jeg ikke skal kunne utfolde meg....

Men nå kan jeg stå på ett bein, gå ( med litt halting) krabbe, rulle, lage mystiske armbevegelser ( man kommer ganske langt med det...), stå på tærne, vifte med beina og vrikke på hoftene.

Mye av dette har jeg lært, eller re-lært, på en uke!!

Vi skal spille på Litteratursymposiet i Odda i oktober. Det høres jo helt royalt ut, og jeg kjenner at det kribler i hele meg!

*****

Jeg var i samtale hos en klok dame her om dagen som tror på de store sammenhengene, akkurat som meg, og hun ba meg fortelle om hvordan jeg skadet meg.

Jeg sa at det hadde vært en vidunderlig dag, med full flyt, og at jeg hadde vært veldig lykkelig.
Så ba teaterinstruktøren oss om å slippe oss HELT FRI, og akkuart da, midt i alt dette gode og denne fantastiske friheten, sa det pang!!!

- Det var nesten som jeg følte at jeg ikke hadde lov til å føle meg helt fri...sa jeg ettertenksomt. At jeg ble stoppet.

- Hvem var det som stoppet deg da?

- Eh, jeg .

- Hvorfor det?

- Kanskje fordi det er farlig å være helt fri...

- Hvorfor det?

- Fordi hvis jeg helt fri og lykkelig, svikter jeg alle de som synes livet er vanskelig...

- Hm......sa den kloke damen

- Hm...sa jeg.

Også lo vi.

RosaMarrr

Pust fra fortiden

I dag ble kom fortiden tilbake til oss med et brak.

Vi satt og surra på nettet, da min kjære googlet det gamle bandet vårt Marekat.

Og så viste det seg at vi har en side på Rockipedia!!

Milde Moses!

Vi har aldri gitt ut noe, og hadde ingen anelse om at noen hadde lagt ut musikken vår der.
Dette er et prosjekt vi jobbet med for åtte år siden og det føles nesten som i et annet liv...

Noen har til og med tatt seg bry med å skrive Marekat med tusj på coveret!

Jeg ser jo litt trist ut, men det var vel fordi vi ønsket å være mystiske...

Da vi hørte musikken ble vi ganske imponert over oss selv....:)

Vi har brukt mange år på å fortelle oss selv at vi ikke var bra nok, og ikke visste hva vi drev med osv..

Nå er det fint å være stolt av seg selv!

Vi har lagt ned utrolig mye arbeid i denne musikken
Du kan høre noe av det her:

http://www.rockipedia.no/utgivelser/valentine-13967/


God lytting!

Hva har du i skuffen , som da har glemt å være stolt av?

Rosamarrr

Avskjed

I dag har vært en av de dagene. Milepeldagene, som man går å gleder seg til i lang tid.
Den sorteklumpfoten skulle av!

Jeg skulle bli tobeint, og var klar for å sende opp fyrverkeri!

På legevakta måtte jeg ta farvel med Darth Vader foten.
Vi har delt alt i syv uker, så det var et øyeblikk av vemod.

Men da navnet mitt ble ropt opp, kjente jeg at jeg var klar for å sprette Champagnen.

Møtet med legen ble en skikkelig nedtur....

Hun virket bekymret og usikker, og sa at jeg måtte være VELDIG forsiktig nå og i seks måneder fremover, og resten av livet!

- Hva? sa jeg.
- Du vil alltid ha en svakhet, sa hun
- Mener du at jeg ikke kan danse, spurte jeg
- Du må være veldig forsiktig, sa hun og så lenge på meg.

Jeg kjente gråten i halsen, motløsheten, all gleden rant ut av meg.

Det er ikke noe gøy å bli tobeint når jeg må være forsiktig resten av livet.

Jeg vet at eksperten har sagt noe annet, at folk på håndballandslaget har røket akillesen, og spiller fortsatt. Men legens ord veide hundre kilo!

Jeg slepte meg ut til trikken.

Å skulle tråkke på begge beina uten beskyttelse var i seg selv en øvelse i sårbarhet.
Jeg var usikker på om jeg var for uforsiktig når jeg bare gikk.

Hvor går grensen mellom uforsiktig og forsiktig?

Når jeg gikk av trikken i Birkelunden, full av mismot, så jeg plutselig skjæreungen Leif komme hoppende!!

Jeg ble rørt til tårer, og tok det som et godt tegn!
Jeg har akkurat lest at i Kina ser de på skjærer som en lykkefugl!

Resten av dagen har vært en berg-og-dal bane av mismot og optimisme.

Hele tiden har en historie pappa fortalte meg, gått som et refreng inne i hodet mitt:
Pappa hadde ett bein, og gikk med beinprotese etter en togulykke i studietiden.

En dag han gikk fordi en lekeplass, kom to jenter i femårsaldren løpende bort til han:

- Hvorfor går du så rart?
- Fordi jeg har mista beinet?
- Hvorfor har du mista beinet?
- Fordi jeg var i en ulykke.
- Hvorfor var du i en ulykke.....og sånn fortsatte samtalen, helt til de ikke hadde mer å spørre om.

Etter en lang tenkepause sa den ene jenta:

- Men du har armer, og du kan prate...

Sånn føler jeg meg i dag:

Jeg har armer, og jeg kan prate....

Rosamarrr

God jord og riktig næring

I dag er har det vært første skoledag for hele Norges land tror jeg.

Hurra!

Grunerløkka var full av barn og foreldre som feiret denne store dagen med is og ballonger.

Jeg kjenner at jeg er litt sjalu!

Jeg skulle ønske jeg kunne begynne på skolen igjen!
Jeg er en av de som elsket å gå på skolen, nesten hele tiden.

Jeg likte kjempegodt å lære, å være i et felleskap, få utfordringer, få oppgaver.
Jeg tror rett og slett at jeg fungerer best som elev!

Det er jo mange som sier at livet er en skole, og det er jo sant, men det er ikke alltid så lett å vurdere sin egen innsats.

Hvordan kan jeg vite om jeg er i riktig klasse, har valgt den studieretningen som er best for meg, og om jeg jobber hardt nok, eller kanskje slurver litt...

Skulle gjerne hatt en Humlesnurr, som kunne klappa meg på skulderen innimellom og sagt:

 - Det er bra, jenta mi, fortsett sånn, så vil det gå fint.

En personlig mentor....

Det er kanskje sånn arbeidsplasser skal fungere?
Med ledere som motiverer deg til å strekke deg lengre, og utnytte ditt potensiale?

Jeg har ikke jobbet på så veldig mange arbeidsplasser i løpet av yrkeskarrieren, fordi jeg har drevet for meg selv, men jeg har vært innom både helsevesenet, skolevesenet, kirken og i kultur institusjoner.

Jeg har møtt masse dyktige folk, som virkelig har brydd seg om jobben sin, men dessverre mye lederskap som ikke har fungert særlig bra! Av og til skuffende dårlig!

Jeg blir veldig skuffa når voksne ikke oppfører seg sånn som de lærer barn at de skal oppføre seg.

- Ikke hold noen utenfor

- Respekter andre meninger

- Ikke baksnakk andre

- Ikke mobb

......

Tenk om framsnakking og dyrking av hverandres gode sider og potensiale kunne være det vi drev med når vi var sammen!

Tenk om vi kunne begynne å løfte hverandre, høyere enn vi klarer selv, slik at vi kunne bli et menneskefjell av gode vibber!

Jeg tror det går an, fordi jeg vet at folk er skikkelig bra!

Jeg tror bare vi trenger god jord og riktig næring!

RosaMarrr

Kaptein på egen skute

I dag vil jeg skrive om kreativitet, fordi det er det som opptar meg for tiden

Kreativitet er livet, - det kan handle om å skape det livet du ønsker deg, bake en kake,  male vinduskarmene, eller skrive en teaterforestillinger.

Skaperkraft er handlekraft, og jeg mener ikke at alle skal bli kunstnere.
Men jeg har ennå tilgode å møte noen som IKKE bærer på en hemmelig drøm om å skape NOE!

Alt som er skapt har starte med en ide. En tanke.... - Hva om jeg kunne.....?

Selv de største kunstverk i verden har først vært en abstrakt ide:
Colosseum i Roma, Shakespears Romeo og Julie, Eiffeltårnet.

Det som er viktig er å forstå at DU har alt det du trenger NÅ, for å starte å skape det du ønsker!

- Ja, særlig, er en naturlig respons...
- Hvis du bare visste hvor umulig det er for meg å skape noe akkurat nå, ville du ikke skrevet dette!
- Jeg har nok med livet akkurat nå...

 Og jeg skjønner jo alt det er, for livet tar jo ofte forferdelig mye tid.
Men ofte skal det ganske små forandringer til, for å oppleve at du kan være Kaptein på egen skute.

Her er  en oppgave til deg i dag, samme hvor dårlig dagen din er, og hvor umulig det virker:)
Prøv! Det kan til og med vise seg å være GØY!

Ta frem et ark og en pen og skriv nummer fra 1-20.
Skriv deretter opp 20 kreative handlinge du kunne ha gjort:

For eksempel:

1. Spise frokost i senga hele dagen

2. Bytte gardiner i stua

3. Lage et fotomontasje fra ferien

4. Prøve en ny og sunn dessertoppskrift

5. Bestille billetter til en teaterforestilling som ser spennende ut

6. Male sykklen min i en ny farge

7. Gi bort klær som jeg ikke føler meg vel i

8. Lage en mappe på datamaskinen for gode ideer

9. Kjøpe morsomme sokker

10. Sende familien ut så jeg kan danse til høy musikk i stua

11. Lage et rosa fotbad

12. Finne et bilde av drømmehuset og henge det på kjøleskapet

13. Lage en kaffedate med en person jeg synes er spennende

14. Invitere venner på kveldsmat

15. Danse i regnet

16. Kjøpe en ny parfyme

17. Drømme meg bort i en bokhandel

18. Sende opp lyslanterner i høstkvelden

19. Gå på kino alene midt på dagen

20. Samle fine skjell på stranda

Lykke til!!

RosaMarrr