Bolledøden i Odda

Jeg har vært på turné med Plastic Fantastic i ville, vakre Odda.

Det var jo på en måte Plastic sin skyld at jeg røk akillesen, eller i alle fall var skjedde det på en øvelse med dem. Og at jeg har vært i Odda og spilt teater mot alle Odds.....kjennes som en stor seier!!!

Husker godt da jeg lå på legevakta og fortalte legen at jeg skulle spille teater i oktober og måtte være frisk til da, og legen så på meg med usikkert blikk, og sa at det kunne han ikke love.

Husker også da jeg tenkte at jeg måtte trekke meg fra hele teaterprosjektet, vi driver tross alt med fysisk teater og fri bevegelse, og jeg var jo full av begrensinger.

Men de  nydelig folka i teatergruppa sa at de ville ha meg med selvom jeg satt i rullestol. Og de mente det! Tenk på det!
Det var nok det avgjørende punktet.

Ubetinget tillit!!

I hele sommer har jeg drevet med fysisk teater på krykker, med foten i gips, med en stor svart klump fot, og endelig, da vi skulle spille på Sentralbadet på Odda kunne jeg ta på meg høyhelte sko, gå normalt, og føle meg som en ekte tobeint skuespiller!!

Vi var så heldige å få med oss Frode Grytten til å lese innledning og avslutning til forestillingene våre. Han er Oddas store sønn, og vi spiller tre forestillinger basert på tre av hans noveller.

Det er så deilig å være å turné! Jeg har vært på turné i mine yngre dager. Da jeg var 19 turnerte jeg i et helt år rundt i verden med Up with people.

Når man har taterblod i årene kjennes det helt naturlig å være en reisende.

                                                                        ***

Odda er et lite samfunn med mye sjarme og rå natur og oddingen er veldig gjestfrie og humorisktiske.

Da vi kom sent tirsdag kveld, fikk vi beskjed om jentene skulle bo i et hvitt sommerhus, og guttene skulle bo i Døden.

Vi så på hverandre, og ingen turde å spørre hva det betydde.

I det neste dagene utbrøt alle oddinger vi møtte: "Å bor dokker i døden, der har eg vore på nachspiel...." også lo de godt.

Tilslutt tok Åge mot til seg og spurte hvorfor huset ble kalt Døden. Det viste seg at det hadde bodd en mann i det huset som var så tynn og bleik at han hadde fått tilnavnet Døden.  Derfor hadde det høye, grønne huset hans også fått det samme navnet.

Døden fikk en sønn på et tidspunkt, slik som folk gjerne gjør. Og sønnen til Døden hadde ikke vært lang og tynn, men derimot liten og tjukk.  Derfor ble han kalt Bolledøden...

Ville, vakre Odda,  jeg glemmer deg aldri.


xxx RosaMarrr

Jeg - en tobeint!

Det mørkner, vi drar ullteppene tett rundt oss, og tenner stearinlys som skinner som små soler , og minner oss om at det engang skal bli sommer igjen.

Jeg flyter tobeint rundt i verden.

Jeg har spilt to forestillinger med Plastic fantastic, på HØYE HELER!
Halleluja!

Og det har vært et eventyr. Teater er magi. Et rom i rommet, en verden i verden, hvor vi kan snakke om  

ting på nye måter.

Vi jobber mye med improvisasjon. Målet er å være helt tilstede i øyeblikket, og følge de impulsene som kroppen gir. Det er utfordrende når det er publikum tilstede, men også et kick.

Det er en slags kreativ mindfullness, og jeg lærer masse!

Samtidig oppdager jeg at jeg husker ting jeg jobbet med for femten år siden. Ingenting blir borte.

Alt du noengang har lært deg, ligger tilgjengelig som ressurser, og bare venter på å bli brukt!

Jeg nyter å gå nå, fordi jeg har akkurat kommet til det punktet hvor jeg kan oppleve en flyt i gangen min. Og da føles det nesten som om jeg flyr!!! Det er et kjempekick!!

Det eneste som mangler nå, er sykepenger fra NAV, grrrrrrrrrrrrrr, og at jeg klarer å stå på tå på venstrefoten.

Jeg tror aldri jeg har stått på tå på bare venstrefoten før, men nå, når det er vanskelig, er jeg kjempelei meg for at jeg ikke får det til!

Tenk om jeg plutselig fikk lyst til å danse tåspissdans?

Men det er HÅP!
Jeg må bare trene, trene, trene.

I vinduskarmen min med de ventende orkideene er det også HÅP. Det har kommet en baby!

Livet er vakkert!

RosaMarrr

En ingen

I dag har jeg vært på møte på NAV.

Før jeg gikk inn, tenkte jeg positive tanker, og sa til meg selv, at jeg er et menneske, ikke en case.
I det jeg gikk inn døra ble navnet mitt ropt opp, og en mann geleidet meg til heisen.

Vi prøvde oss på smaltalk.

Navmann: Ja, nå har høsten kommet
Jeg: Ja....ehm, skikkelig asså.
      ( jeg prøvde å si noe mer vettugt om høsten, men klarte ikke...)



Når vi kom til kontoret hans, begynte samtalen å handle om det den skulle : Skjemaer!

Nav: Jeg ser at du har vært sykemeldt i juni, friskmeldt i juli og sykemeldt i august igjen.

Jeg: Nei, jeg har ikke vært friskmeldt, fordi jeg ikke har vært frisk, jeg bare unngikk å be om sykemelding i juli, fordi jeg ikke hadde noen jobb å sykemelde meg fra.

Nav: Og når du ikke er sykemeldt,  er du definert som frisk....

Jeg: Eh....I juli gikk jeg med en stor svart ortose og krykker, og var ikke frisk!!

Nav: Stillhet og oppgitt sukking.

Nav: For oss var du friskmeldt...

Jeg. Men jeg har røket akillesen, og den blir ikke bra i juli for å bli dårlig i august igjen. ( Kjenner at jeg er litt på gråten. )

Mannens ansikt var hardt som stein.

Heldigvis hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle få en sykemelding for juli ettersendt, så det ordnet seg jo, men for en holdning til syke folk.


Resten av møtet prøvde jeg å følge med på alt han sa om skjema, paragrafer og loven.

Jeg hadde gått over i robot modus, og sa bare ja og ha, fordi det er vanskelig å kommunisere med folk som ikke hører på det jeg sier, men bare forholder seg til LOVEN.

Jeg er meg.

Jeg er et menneske selvom jeg trenger sykepenger.

Jeg er et menneske selvom jeg har satt feil kryss på et skjema.

Jeg er et menneske som fortjener å bli trodd på det jeg sier, fordi jeg snakker sant.

På vei ut av NAV følte jeg meg som ingen.
Liten, ubetydelig, uverdig.

Det har tatt hele dagen å komme i vater.

Jeg har det egentlig fint i livet mitt. Jeg liker denne høsten!

Når man blir behandlet som en ingen, er det lett å føle seg som en ingen.

Be nice!!!!

RosaMarrr

NAV

Jeg er i kontakt med NAV

Det har jo stått mye om NAV i avisene i det siste.
Jeg har en veldig god og veldig dårlig erfaring med NAV, og hadde bestemt meg for å være positiv i denne runden.

Jeg klarte det ikke så lenge.

Her er tegninga:

I midten av juni var jeg her, med rosa gips og ute av dansen...

Jeg jobbet på det tidspunket 60 % som selvstendig, og 20 % i fast jobb.
Fordi den faste jobben var et nesten avsluttet vikariat, fikk jeg bare sykepenger derfra i to uker.

Det første jeg gjorde var å ringe NAV og spurte hva jeg skulle gjøre

Damen sa ta jeg bare skulle sende inn sykemelding og at jeg ikke trengte å sende inntektsdokumentasjon, det fant de selv.

Også ventet jeg, hele sommeren.

Da jeg ikke hadde hørt noe i begynnelsen av august sendte jeg et brev, sammen med en ny sykemelding.

Jeg ventet hele august, og hørte ingenting.

I begynnelsen av september ringte jeg selv til NAV og spurte hva som skjedde.

- Du har krysset av feil på et punkt i sykemeldingen fra august, sa damen. Derfor har vi sendt den i retur.

- Tar det over en måned, spurte jeg?  Jeg sendte også en sykemelding for tre måneder siden

- Men du la ikke ved inntektsdokumentasjon.

- Men damen sa at jeg ikke skulle.

- Jo, det skal du

- Men hvorfor ga dere ikke beskjed??????
 Jeg har ventet i nesten tre måneder, og jeg har så og si ingen inntekt.

- Stillhet.

Jeg fikk så lyst til å hyle til damen i telefonen, men visste at det ikke er hun som har gjort feilen, derfor ble ikke det riktig.

Det er byråkratiets hemsko. Det finnes ingen som er ansvarlig, bare en stor uidentifiserbar tåke.
Og det er så vanskelig å krangle med tåke!!!

Nå har jeg blitt lovet et møte med Nav, sånn at jeg kan krysse av i de riktige rubrikkene, og kanskje være heldig å få sykepenger innen fire måneder etter at jeg ble skadet.

Jeg håper.

Jeg har en vinduskarm hjemme jeg har døpt HÅP.

Der bor alle de avblomstrede orkideene mine.

Jeg vet at innimellom de tørre stilkene og de slappe bladene, finnes de mest fantastiske rosa og hvite skjønnheter.

De kommer til å blomstre.

Sånn er det bare!

Det gjør meg glad.

Håp er en fin ting:)

RosaMarrrr

Frihet

Høsten smyger seg innpå meg, og later som den er sommer.

Jeg synes det er fint!
Skulle ønske vinteren også kunne late som den var sommer, eller i hvertfall høst...

Jeg på min side, later ikke som så mye, men er stadig mer tobeint, og på vei tilbake til normaliteten.

Normalitet er jo en merkelig ting. Både trygt og kjedelig, litt som pannekaker....
Men når du en periode har vært ute i pøsregn i el-rullestol, kjennes det deilig med litt normalitet.

Dette var meg i slutten av juni....

Det handler mye om teater for tiden.
På flere fronter. Det har liksom bare skjedd.

Jeg har ønska meg det i mange år, og nå i høst daler alle bitene på plass.
Jeg må ofte klype meg i armen, og spørre om det virkelig er sant.

Lykke kan være en uvirkelig tilstand.

På Plastic Fantasic teateret handler det mye om bevegelse, og det er jo det som har vært min store redsel, at jeg ikke skal kunne utfolde meg....

Men nå kan jeg stå på ett bein, gå ( med litt halting) krabbe, rulle, lage mystiske armbevegelser ( man kommer ganske langt med det...), stå på tærne, vifte med beina og vrikke på hoftene.

Mye av dette har jeg lært, eller re-lært, på en uke!!

Vi skal spille på Litteratursymposiet i Odda i oktober. Det høres jo helt royalt ut, og jeg kjenner at det kribler i hele meg!

*****

Jeg var i samtale hos en klok dame her om dagen som tror på de store sammenhengene, akkurat som meg, og hun ba meg fortelle om hvordan jeg skadet meg.

Jeg sa at det hadde vært en vidunderlig dag, med full flyt, og at jeg hadde vært veldig lykkelig.
Så ba teaterinstruktøren oss om å slippe oss HELT FRI, og akkuart da, midt i alt dette gode og denne fantastiske friheten, sa det pang!!!

- Det var nesten som jeg følte at jeg ikke hadde lov til å føle meg helt fri...sa jeg ettertenksomt. At jeg ble stoppet.

- Hvem var det som stoppet deg da?

- Eh, jeg .

- Hvorfor det?

- Kanskje fordi det er farlig å være helt fri...

- Hvorfor det?

- Fordi hvis jeg helt fri og lykkelig, svikter jeg alle de som synes livet er vanskelig...

- Hm......sa den kloke damen

- Hm...sa jeg.

Også lo vi.

RosaMarrr

Pust fra fortiden

I dag ble kom fortiden tilbake til oss med et brak.

Vi satt og surra på nettet, da min kjære googlet det gamle bandet vårt Marekat.

Og så viste det seg at vi har en side på Rockipedia!!

Milde Moses!

Vi har aldri gitt ut noe, og hadde ingen anelse om at noen hadde lagt ut musikken vår der.
Dette er et prosjekt vi jobbet med for åtte år siden og det føles nesten som i et annet liv...

Noen har til og med tatt seg bry med å skrive Marekat med tusj på coveret!

Jeg ser jo litt trist ut, men det var vel fordi vi ønsket å være mystiske...

Da vi hørte musikken ble vi ganske imponert over oss selv....:)

Vi har brukt mange år på å fortelle oss selv at vi ikke var bra nok, og ikke visste hva vi drev med osv..

Nå er det fint å være stolt av seg selv!

Vi har lagt ned utrolig mye arbeid i denne musikken
Du kan høre noe av det her:

http://www.rockipedia.no/utgivelser/valentine-13967/


God lytting!

Hva har du i skuffen , som da har glemt å være stolt av?

Rosamarrr

Avskjed

I dag har vært en av de dagene. Milepeldagene, som man går å gleder seg til i lang tid.
Den sorteklumpfoten skulle av!

Jeg skulle bli tobeint, og var klar for å sende opp fyrverkeri!

På legevakta måtte jeg ta farvel med Darth Vader foten.
Vi har delt alt i syv uker, så det var et øyeblikk av vemod.

Men da navnet mitt ble ropt opp, kjente jeg at jeg var klar for å sprette Champagnen.

Møtet med legen ble en skikkelig nedtur....

Hun virket bekymret og usikker, og sa at jeg måtte være VELDIG forsiktig nå og i seks måneder fremover, og resten av livet!

- Hva? sa jeg.
- Du vil alltid ha en svakhet, sa hun
- Mener du at jeg ikke kan danse, spurte jeg
- Du må være veldig forsiktig, sa hun og så lenge på meg.

Jeg kjente gråten i halsen, motløsheten, all gleden rant ut av meg.

Det er ikke noe gøy å bli tobeint når jeg må være forsiktig resten av livet.

Jeg vet at eksperten har sagt noe annet, at folk på håndballandslaget har røket akillesen, og spiller fortsatt. Men legens ord veide hundre kilo!

Jeg slepte meg ut til trikken.

Å skulle tråkke på begge beina uten beskyttelse var i seg selv en øvelse i sårbarhet.
Jeg var usikker på om jeg var for uforsiktig når jeg bare gikk.

Hvor går grensen mellom uforsiktig og forsiktig?

Når jeg gikk av trikken i Birkelunden, full av mismot, så jeg plutselig skjæreungen Leif komme hoppende!!

Jeg ble rørt til tårer, og tok det som et godt tegn!
Jeg har akkurat lest at i Kina ser de på skjærer som en lykkefugl!

Resten av dagen har vært en berg-og-dal bane av mismot og optimisme.

Hele tiden har en historie pappa fortalte meg, gått som et refreng inne i hodet mitt:
Pappa hadde ett bein, og gikk med beinprotese etter en togulykke i studietiden.

En dag han gikk fordi en lekeplass, kom to jenter i femårsaldren løpende bort til han:

- Hvorfor går du så rart?
- Fordi jeg har mista beinet?
- Hvorfor har du mista beinet?
- Fordi jeg var i en ulykke.
- Hvorfor var du i en ulykke.....og sånn fortsatte samtalen, helt til de ikke hadde mer å spørre om.

Etter en lang tenkepause sa den ene jenta:

- Men du har armer, og du kan prate...

Sånn føler jeg meg i dag:

Jeg har armer, og jeg kan prate....

Rosamarrr