Før jeg gikk inn, tenkte jeg positive tanker, og sa til meg selv, at jeg er et menneske, ikke en case.
I det jeg gikk inn døra ble navnet mitt ropt opp, og en mann geleidet meg til heisen.
Vi prøvde oss på smaltalk.
Navmann: Ja, nå har høsten kommet
Jeg: Ja....ehm, skikkelig asså.
( jeg prøvde å si noe mer vettugt om høsten, men klarte ikke...)
Når vi kom til kontoret hans, begynte samtalen å handle om det den skulle : Skjemaer!
Nav: Jeg ser at du har vært sykemeldt i juni, friskmeldt i juli og sykemeldt i august igjen.
Jeg: Nei, jeg har ikke vært friskmeldt, fordi jeg ikke har vært frisk, jeg bare unngikk å be om sykemelding i juli, fordi jeg ikke hadde noen jobb å sykemelde meg fra.
Nav: Og når du ikke er sykemeldt, er du definert som frisk....
Jeg: Eh....I juli gikk jeg med en stor svart ortose og krykker, og var ikke frisk!!
Nav: Stillhet og oppgitt sukking.
Nav: For oss var du friskmeldt...
Jeg. Men jeg har røket akillesen, og den blir ikke bra i juli for å bli dårlig i august igjen. ( Kjenner at jeg er litt på gråten. )
Mannens ansikt var hardt som stein.
Heldigvis hadde jeg snakket med legen, og jeg skulle få en sykemelding for juli ettersendt, så det ordnet seg jo, men for en holdning til syke folk.
Resten av møtet prøvde jeg å følge med på alt han sa om skjema, paragrafer og loven.
Jeg hadde gått over i robot modus, og sa bare ja og ha, fordi det er vanskelig å kommunisere med folk som ikke hører på det jeg sier, men bare forholder seg til LOVEN.
Jeg er meg.
Jeg er et menneske selvom jeg trenger sykepenger.
Jeg er et menneske selvom jeg har satt feil kryss på et skjema.
Jeg er et menneske som fortjener å bli trodd på det jeg sier, fordi jeg snakker sant.
På vei ut av NAV følte jeg meg som ingen.
Liten, ubetydelig, uverdig.
Det har tatt hele dagen å komme i vater.
Jeg har det egentlig fint i livet mitt. Jeg liker denne høsten!
Når man blir behandlet som en ingen, er det lett å føle seg som en ingen.
Be nice!!!!
RosaMarrr
